Jeg elsker å gå på auksjon. Gjerne sette av hele dagen, komme før det starter og studere alt som skal under hammeren, drikke kaffe og spise vafler og kose meg med alt som skjer. Jeg trenger ikke nødvendigvis kjøpe noe - bare å sitte der og ta inn stemningen gir meg en veldig god følelse. Auksjon er like god underholdning som en konsert eller en teaterforestilling for min del. Å være omgitt av alle de gamle tingene, lære om hva de heter og hva de ble brukt til, merke den felles respekten alle i lokalet har overfor tidlige tiders håndtverk, materialer og kvalitet - jeg setter så pris på alt sammen! Når høsten kommer er det tid for loppemarked og auksjon. Selv trives jeg veldig godt på Store Mæla Auksjonsforretning; de har alltid mange fine antikviteter og det er sånn en god stemning der bestandig. Søndag 8. september kl. 10 åpner de dørene og kl. 12 starter auksjonen. Desverre får jeg den ikke med meg fordi jeg holder kurs hele helgen. Da blir det ikke noen flere gamle ting å stable inn i huset, garasjen eller atelieret den dagen - kanskje ikke egentlig så farlig! Denne gryta er et godt eksempel på hva jeg liker så godt med ting fra fortiden. Den er et solid håndtverksprodukt, laget i en prosess som bygger på akkumulert erfaring og oppsamlet kunnskap helt fra menneskets tidligste tider. Tenk deg hva en slik gryte betød for en gardskjerring for 100 år siden. Tenk hvor tungvindt det var å lage mat for mennesket før jernets tid, da eneste mulighet for varmebehandlet mat var å koke den i varmegroper ute. Jeg ser for meg at gryta på bildet var en gjenstand kona i huset satte stor pris på og passet godt på. Den har kanskje tjent henne trofast gjennom hele livet.
Vi får et helt annet forhold til de tingene som koster oss mye og som er laget for å vare lenge. Kvalitet er et ord som langt på vei har mistet sin verdi for oss. Fordi vi nå er vant til å bare kjøpe nytt når noe går i stykker utvannes begrepet kvalitet. Vi forbrukere mister mye i den forbindelse. Vi mister gleden over et produkt som er laget for å vare og som skal tjene oss lenge. Vi mister også på sikt fagkunnskap, fordi den går tapt når prisene presses til bunns og ingenting lenger forventes å beholde sin kvalitet over tid. Jeg merker at det gjør meg godt hvis jeg istedenfor å kjøpe noe billig idet jeg kjenner et behov, heller bestemmer meg for å spare penger og kjøpe tingen i god kvalitet senere. Da gleder jeg meg hele tiden mens jeg sparer, og når jeg først kan kjøpe tingen blir jeg veldig glad. Siden merker jeg at koser jeg meg ordentlig med de tingene jeg har kjøpt på denne måten - de får en annen verdi for meg ved at jeg har anstrengt meg for å få dem og ved at de har kvalitet. Den norske folkedrakta har vært en del av livet mitt siden jeg var jentunge. Bestemoren min, som jeg vokste opp med, kom fra Kviteseid og var håndarbeidslærerinde med broderi som spesiale. Hun var leder for Husflidslaget i Grenland i mange år og gjennom henne lærte jeg å verdsette resultatet av håndens arbeid. Det finnes et veldig fint blad i handelen som heter "Bunad" . Nylig oppdaget jeg siden deres på Facebook og det er der alle disse fine bunadbildene er hentet fra. Sjekk den gjerne ut her - anbefales! Brurekrona over er et utsøkt eksempel på alt det nydelige, norske håndverket som skapes i forbindelse med bunaden. Fremdeles finnes det kvinner (og menn!) som innehar denne kunnskapen, men de er en utdøende rase. Mer og mer av produksjonen av norske bunader settes bort til land i Asia. Fordi det blir veldig kostbart å få sydd en bunad med norske hender. Vil noen beherske dette håndverket i Norge om 100 år? Det er gøy å se godt håndverk - i alle former. Og det er gøy å se hvor like folkedraktene fra land til land er. Kulturpåvirkningen har vært like stor tidligere som nå, vi mennesker henger sammen på tvers av tid og sted. Det gir en god følelse å tenke på. Selv synes jeg det er stort å stå med en gammel, slitt bunad mellom hendene og tenke på hun som har eid den, kanskje sydd den, vært stolt av den og levd sitt liv med den. Fortiden kommer til live på den måten. Naturen er en evig kilde til glede, for meg som for de fleste nordmenn. Den daglige rundturen i hagen hvor jeg ser på alt som har skjedd med plantene siden sist er en av flere hverdagslige høydepunktopplevelser. Naturen byr på et utall av former, farger og gode ideer til bilder, i tillegg til at det er deilig med en daglig dose skjønnhet. Motlyset på erteblomstknoppen på bildet over gjør at mange fine detaljer som ellers ikke er så lett å få øye på plutselig trer frem og gjør at blomsten trer frem for oss på en ny måte. Jeg sitter og leser i Klassekampen om mureren Mattias Tesfaye som har gitt ut boka "Kloke Hender - et forsvar for håndverk og faglighet". Den tror jeg at jeg må bestille. Som tittelen sier handler boka om hvordan vårt samfunn er i ferd med å miste respekten for håndens arbeid og den erfaringsbaserte kunnskapen. Vi ser dette på mange felt:
Konsekvensen av dette er at få norske elever ser for seg en fremtid som håndtverker og de søker seg derfor bort fra håndtverksfagene. Hva blir resultatet? Vi vil etter hvert få et samfunn hvor vi ikke utdanner norske fagarbeidere. Vil vi ha det sånn? Å forstå verden gjennom sansene - å gå barbent i duggfristkt gress eller å bearbeide treet med kniv - er en hel annen måte å forstå verden på enn gjennom fornuften og hodet alene. Å kjenne vannet med hånden i en kald bekk gir en helt annen forståelse av vann enn hvis vi begrenser oss til den kjemiske formelen. Når vi beveger oss vekk fra et samfunn der alle forholder seg daglig til håndens kunnskap - fra husmorens stopping og saftkoking til respekt og verdsettelse av håndtverkerens fagkyndighet - mister vi mye på veien, deriblandt den erfaringsbaserte opplevelsen av livet. Å jobbe med realistisk kunst handler også om å beherske og utøve et håndtverk som krever manger års trening. For å få til et godt portrett må maleren bruke mange timer og alt sin kunnskap, på samme måte som en snekker må bruke mye tid på å sette opp et solid hus. Alle timene som legges i portrettet og all kunnskapen som ligger til grunn gir maleriet en stor verdi, som det håndtverksbygde huset til snekkeren. Barn som ikke lærer å forholde seg til verden annet enn gjennom TV, data, mobil og teoretiske skolefag blir fratatt en viktig erfaring av hva det betyr å være menneske i verden. Gjennnom å lære ferdigheter lærer vi verden å kjenne; vi lærer noe om treet og jernet når vi hogger ved og vi lærer noe om ilden når vi fyrer opp bål, vi lærer noe om nøyaktighet, tålmodighet og nøysomhet når vi trer i en nål og stopper sokker det har gått hull på. Vi blir kjent med verden gjennom håndens sanser når vi gjør manuelt arbeid. Jeg tror mennesket har behov for dette og at det øker følelsen av fremmedgjøring og ensomhet når det forsvinner.
I går var det tur til Rjukan med godt og vel 50 bilder. Det er en skikkelig logistisk utfordring å stable så mange lerreter inn i en personbil og frakte dem langt uten at de skades - da er det godt med en snill hjelper som også er sjåfør. Som passasjer kan jeg nyte Telemarkslandskapet på en annen måte enn når jeg kjører bilen selv. Bildet over er tatt mellom Skien og Rjukan - kanskje noen kjenner seg igjen?
Heldigvis kom både vi og alle bildene vel frem til Rjukan, hvor Dag Halvor Dale fra Tinn Kunstforening straks begynte å planlegge opphengingen. En hyggelig utsending fra Rjukan Arbeiderblad kom og tok bilder mens han intervjuet meg. Det blir spennende å se oppslaget - det er alltid litt vanskelig å vite hvordan det man sier til en journalist vil bli fremstilt i avisen. En gang jeg og Erle, datteren min, satt på cafe kom en journalist bort og spurt om han kunne spørre oss om et par ting, litt sånn 5-på-gata-aktig trodde vi. Han spurte hva vi mente om kongehuset og Erle svarte - med ungdommens entusiasme - at hun elsket kongehuset. Dagen etter ser vi et stort bilde av oss selv i avisen under overskriften ELSKER KONGEHUSET! Etter det har jeg tenkt meg litt mer om i en intervjusituajon. Vi får se hvordan det slår ut i morgendagens RA! En tidlig høstforkjølelse sendte meg avsted til sengen med feber denne helgen, og som vanlig passet det veldig dårlig! Jeg hadde gledet meg til å se utstillingen til de flinke maleelevene mine på Mersmakfestivalen, men måtte desverre melde pass. De er en gjeng på 10 damer som maler fast hos meg på Atelier Verftet en gang i uken og har gjort det i flere år. Tålmodige og utholdene får de gode resultater og stilte i helgen ut maleriene sine for andre gang sammen, denne gangen på Mersmakfestivalen - veldig bra initiativ!
I dag skal vi frakte de rundt 50 bildene som skal være med på Kjerringsveivenutstillingen neste helg til Rjukan. Det blir en lang og spennende dag, og jeg gleder meg til bildene har kommet hele frem. Det er alltid spennende med frakt av sarte malerier og sårbare rammer. |
M A R I T S A X E G A A R D
Please enter your name if you want to be notified when there is a new blog post.
Information about my workshops here. See my paintings, drawings, etchings and watercolors here.
All
May 2016
See more pictures from last years workshop here
See my fineart photography here.
"Fine works of art never age, because they are marked by genuine feeling. The language of the passions, the impulses of the heart, are always the same."
Delacroix |