Tradisjoner betyr mye for oss mennesker. Mer enn vi kanskje skulle tro. For meg betyr det å se "Tre nøtter til Askepott" på julaften mer enn noe annet for min følelse av at det er jul. Tradisjoner kan være så mangt.

En annen av vår families kjæreste juletradisjoner er å dra til Dagsrud Hagebruk og hogge vårt eget juletre. Den lille turen ut i skogen med saga og den årvisse kjeklingen mellom ungene om hvilket tre som er det fineste er viktig nok. Men viktigst for meg er det likvel bare å komme til dette stedet hvor de virkelig vet hva som er viktig i menneskelivet.  

Dagsrud er en familiedrevet plass som engasjerer tre generasjoner. Hver gang jeg er der og samme hvem jeg snakker med oppstår det en fin samtale om de viktige verdiene i livet. Driverne er mennesker som har tenkt gjennom saker og ting, som har gode verdier og kunnskap om historie, og som evner å trekke de lange linjene. Det er så godt å treffe sånne mennesker. Jeg føler meg hjemme i verden da. Jeg kjenner at jeg hører til blant menneskene. 


Og ikke minst: go'følelsen på Dagsrud hjelpes på av bål med gapahuk og svartkjel med kaffe. Pluss at svelene der er så gode.. ;) Anbefales!

Den gamle steinkirka i Seljord gjør et mektig inntrykk. Jeg stopper gjerne der hvis jeg kan og spaserer litt rundt på kirkegården. Ser på gravstenene og inskripsjonene og lever meg inn i disse menneskenes liv. Kjenner på roen som hersker på en gravplass og tenker på hvilke forhåpninger menneskene som ligger der har hatt for livene sine og hvordan livet deres så ble. Man kan lese mye ut av de enkle tekstene på en gravstein. 

Og ikke minst finner jeg mange fine motiver til tegning, maleri og foto rundt disse gamle steinkirkene. Den norske maleren Harriet Bakkers kirkeinteriører var noe av det første i malekunsten som fanget min interesse. 

Kirka i Seljord er fra 1180 og er dermed blant de eldste steinkirkene i landet. Den er én av rundt 150 som står igjen fra middelalderen - etter reformasjonen ble de andre 150 ble revet og steinen benyttet til noe annet.

I Telemark er vi heldige som har flere fine steinkirker som fremdeles er i bruk; både i Seljord, Kviteseid, Sauherad og Gjerpen. Selv har jeg veldig mange gode minner fra opplevelser rundt kirka i Kviteseid, der mange av forfedrene mine fra gammelt av ligger. Lite gjør meg så godt som å sitte der i time etter time, se utover vannet og tegne eller male. 

Ruinene etter kirkene på Holla, i Bamble og på Kapittelberget er også fine utfartsmål med en god ro som gir et vell av motiver for den som søker det. Vår felles historie har utspillt seg på disse kirkevollene og det gjør dem verdifulle og betydningsfulle for oss. Det gjør godt for mennesket å kjenne seg som én i en lang rekke likesinnede som har bodd og levd og elsket og lidd på jorda tilbake til tidenes morgen. 

De gamle, norske steinkirkene er monumentale byggverk med røtter tilbake til middelalderen. De har en tyngde (også bokstavlig talt), en varighet og en verdighet som gjør dem til unike minnesmerker over en lang historisk periode. 

I et land som Norge hvor det dominerende byggematerialet har vært det mer forgjengelige trevirket, har vi lite som kan måle seg med steinkirkene i alder. De eldste har stått der i nærmere 1000 år og har sett hele spekteret av menneskenes liv på jord gjennom generasjon etter generasjon; tragedie og død, forelskelse, håp og nytt liv.

Store, flotte vinduer i kirkens sørvegg slipper dagslys inn i kirkerommet og fine teksturer i overflatene gjør at det klør i malerens fingre. 

Gamle gravskrifter forteller historier både om samfunnet menneskene levdre i og om enkeltindividers sjebne. Skal si han fikk et flott ettermæle han Jørund Telnes i Seljord:

"Han arbeidde meri fyr folk å fedreland enn fyr seg sjølv."

Det får en annen til å lure på hvem han var og hva han gjorde med sitt liv. Og kanskje det får oss til å tenke litt på hvordan vi selv lever og hva de vil si om oss etter vår tid.

Så fint og så sant.

Værbitte, slitte, skjeve og veldig talende. Historier om levt liv overalt. 

På vei til hytta i Morgedal i går hadde jeg god tid. Tid til å kjøre sakte og ta inn landskapet omkring meg, og tid til å stanse hver gang jeg hadde lyst. Ofte ser jeg spennende saker jeg har lyst til å stoppe og dvele ved og utforske, men bare skjelden tillater omstendighetene det. .

Det er alltid mye interessant langs riksveien. I går var det alle vognene med selvbetjening som fanget oppmerksomheten min. De er så fine å se der de står skeive og upretensiøse med håndskrevne skilt og forteller om et ujålete samfunn basert på tillit. Tillit til at folk ikke tar varer uten å betale for seg og tillit til at ikke andre kommer og forsyner seg av pengene andre har lagt igjen.

Jeg blir ordentlig glad når jeg ser at denne gamle, fine tradisjonen fortsatt lever i beste velgående.

På Gvarv ligger det en gårdsbutikk langs veien hvor jeg alltid stopper hvis jeg kan. I tillegg til godt utvalg av frukt, grønnsaker, safter og syltetøy har de bygget eget steinovnsbakeri hvor de også har cafe.



Jeg blir så rent utrolig fornøyd og glad når jeg har handlet varer av god, norsk kvalitet og jeg får med meg en handlepose sånn som den på bildet under.

For ikke å snakke om hvor stas det er å komme på hytta og ta seg en brødskive på verandatrappa av det deilige brødet med et glass lokalprodusert eplemost til, og så en fersk kanelbolle til kaffen - skal si det smakte!

I helgen som gikk fikk vi tid til en tur i skogen. Det er like godt hver gang.

Vi er heldige og bor i skogkanten. Det gjør det lett å komme seg ut på tur. Ikke det at det skjer for ofte likevel..

Erle var hjemme i helga og siden det er høst gikk vi ut for å kikke etter sopp. Vi er en sankefamilie med en felles glede ved å drive matauk - det føles så godt og riktig hver gang vi kan høste det naturen så generøst byr på og pakke det ned i opplag for vinteren. 

Men det har vært en tørr sesong og det er lite å finne. Dessuten er vi mange i nabolaget som er på utkikk etter det samme.. ;)

Men litt ble det jo. Like gøy hver gang. 
Som å finne gull.

Og så godt som det smaker i gryta senere!

Nå når utstillingsåpningen er vel overstått er det tid for å fokusere på neste helgs kurs i portrettmaling. 

Helgekurs er kanskje den beste form for kurs jeg vet om. Det å sette av tre sammenhengende dager og bare konsentrere seg om billedskapende arbeid gir en helt spesiell fordypning som gjør godt for oss moderne mennesker og som raskt gir resultater. Det at man er sammen med andre som gjør liknende arbeid bidrar også til opplevelsen. Vi kommer tett på hverandre og våger å snakke om ting som ikke er så vanlig konversasjonsmateriale i andre sammenhenger.

Et helgekurs blir på den måten en form for retreat - en tilbaketrekning fra hverdagen. Vi går dypt inn i oss selv når vi arbeider kreativt og stenger automatisk av den evige tankestrømmen som ellers alltid kjører i bakgrunnen. Det oppleves som befriende og rekreerende. 

Det å være sammen med andre om en sånn opplevelse gir også en god følelse av fellesskap som kan være skjelden vare i vårt fragmenterte samfunn. Når helgen er over og vi går hver til vårt føles det som å si farvel til nære venner. 

Jeg gleder meg alltid til disse helgene!

Den norske folkedrakta har vært en del av livet mitt siden jeg var jentunge. Bestemoren min, som jeg vokste opp med, kom fra Kviteseid og var håndarbeidslærerinde med broderi som spesiale. Hun var leder for Husflidslaget i Grenland i mange år og gjennom henne lærte jeg å verdsette resultatet av håndens arbeid. 

Det finnes et veldig fint blad i handelen som heter "Bunad" .  
Nylig oppdaget jeg siden deres på Facebook og det er der alle disse fine bunadbildene er hentet fra. Sjekk den gjerne ut her - anbefales!

Brurekrona over er et utsøkt eksempel på alt det nydelige, norske håndverket som skapes i forbindelse med bunaden. Fremdeles finnes det kvinner (og menn!) som innehar denne kunnskapen, men de er en utdøende rase. Mer og mer av produksjonen av norske bunader settes bort til land i Asia. Fordi det blir veldig kostbart å få sydd en bunad med norske hender. Vil noen beherske dette håndverket i Norge om 100 år?

Det er gøy å se godt håndverk - i alle former. Og det er gøy å se hvor like folkedraktene fra land til land er. Kulturpåvirkningen har vært like stor tidligere som nå, vi mennesker henger sammen på tvers av tid og sted. Det gir en god følelse å tenke på. Selv synes jeg det er stort å stå med en gammel, slitt bunad mellom hendene og tenke på hun som har eid den, kanskje sydd den, vært stolt av den og levd sitt liv med den. Fortiden kommer til live på den måten. 

På vei hjem fra hytta kjører jeg gjennom Telemark, og hver gang jeg kjører den veien tenker jeg på hvor heldig jeg er som hører til i dette vakre landskapet. Overalt er det ting øyet og sansene kan glede seg over, og glemte historier som fantasien kan kose seg med.  

Et lite utdrag fra Aasmuns Olavsson Vinje sitt dikt Ferdaminne som stemmer bra med mine følelser når jeg kjører gjennom fylket mitt:

                    No seer eg atter slike fjøll og dalar,

                    Som deim eg i min fyrste ungdom såg,

                    Og sama vind den heite panna svalar;

                    og gullet ligg på snjo, som fyrr det låg.

                    Det er eit barnemål, som til meg talar,

                    og gjer’ meg tankefull, men endaa fjåg.

                    Med ungdomsminni er den tala blandad:

                    Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.

Vi er så heldige å ha arvet en gammel hytte i hjertet av Telemark. Jeg har tilbragt alle somre her som barn og det føles som om dette landskapet er en del av meg. Tarjei Vesaas sitt første dikt "Snø og granskog"  i hans første diktsamling synes jeg sier mye om det å høre til et sted:

Snø og granskog

Tale om heimsleg - 
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss - 
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
- det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøyge greiner,
-og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida,
til det er sløkt 
i våre innlandshjarte.

Fra "Kjeldene" 1946

På sikt håper jeg å kunne holde kurs her også - det er uendelig mange fine motiver i Telemarksnaturen!