Skandinavia er kjent for sitt bløte lys og sin dempede palett. Det er lett å forstå. I går kveld var jeg ute for å plukke bjørnebær fordi sønnen vår Tov ble 13 år i går og likte fordagens bjørnebærcobbler så godt at han ville ha den som bursdagskake. Kvelden var så mild og deilig, med et ekko av sommerens varme
 og lyset som ennå holder mørket på avstand. I dag er den siste sommerdagen - i morgen er høsten her. 

Vi er så heldige å bo i skogkanten og hvis jeg kan få min daglige dose skogstur er jeg veldig fornøyd. Det er så fint å være i naturen - det er jo sånne omgivelser vi er programert til å bevege oss i. Det er lett å merke at fuglesang, vind, lukten fra skogen og alt det vakre øyet tar inn er godt for mennesket. En slags påminner om hvordan livet var ment å være og en deilig kontrast til hverdagens TV-, PC- og mobilbruk. Det setter også ting i perspektiv - bekymringer som virker kjempestore i det daglige blir mindre ute i skogen. Som om naturen trøster og beroliger. Og - ikke minst - når jeg går i skogen, uten noen spesiell plan for tankene mine, setter fantasien i gang for fullt og jeg får mange gode ideer på denne måten som igjen fører til interessante prosjekter. Det gjør skogsturene ekstra meningsfulle. 

Gårsdagens kveldslys minnet meg på et av norsk malehistories vakreste verker - Kveldsfriere av Halvdan Egedius:

I disse dager bruker jeg all tid på å ferdigstille bilder til utstilling på Rjukan. Jeg er festivalutstiller på Kjerringsveivenutstilligen i år -  den åpner lørdag 7. september kl 15 og står frem til søndag 15. september.  Det er Tinn Kunstforening som er arrangør og de holder til i KinoGalleriet som ligger i underetasjen i Rjukanhuset, midt i sentrum. Det er et stort lokale og jeg har derfor forberedt mange bilder. Som vanlig arbeider jeg mest i olje, men nytt av året er at jeg har malt mye på kvadratiske lerret og har brukt en palett som ligger mye i det blålige. Jeg har også malt et par store akvareller, et medium jeg trives veldig godt med. Det blir nok flere akvareller fremover! 

Det siste året har jeg også jobbet mye med en gammel trykketeknikk som heter cyanotypi som jeg har vært i Danmark og lært. Til utstillingen på Rjukan tar jeg med meg 9 nye cyanotypitrykk. Jeg liker veldig godt uttrykket i denne teknikken og jeg vil bruke mer tid på cyanotypi fremover. 

Ett av maleriene som stilles ut på Rjukan i septemer

Rjukan er et veldig spesielt sted - en i utgangspunktet nesten ubebodd dal som ble utgangspunktet for Norges industrieventyr. På grunn av det heldige møtet mellom entreprenørene Sam Eyde og Kristian Birkeland ble Rjukanfossen omgjort til enorme mengder elektrisk kraft som igjen ble brukt til å produsere kunstgjødsel. Dette norske produktet har siden det blitt brukt for å øke matproduksjonen i hele verden og vikingskipet til Norsk Hydro blir den dag i dag gjenkjent overalt.  

De norske konsesjonsreglene fra 1909 sikret norsk eierskap til naturressursene. De få kraftselskapene som ikke var offentlige leide rettigheter og etter 60 år gikk rettighene tilbake til den norske stat.  Denne lovgivingen har vært med å muliggjøre den norske velferdsstaten ved at mye av inntektene fra kraftproduksjon - og siden olje - har havnet i statskassa og ikke bare i lommene til private eiere. Dette er unikt i verdenssammenheng og representerer en vesentlig del av den norske fordelingsmodellen. 

Dette huset står på Ulefoss og er en av de mange boligene Jernverket bygget for sine funksjonærer og arbeidere. Nå har det stått ubebodd og neglisjert i mange, mange år og tidens tann gjør seg tydelig gjeldende. 

Noe skjer når naturen ikke lenger blir temmet. Natur i fri dressur kan bryte ned det menneskeskapte men det kan også skape mye uforlignelig vakkert. For meg er denne skjønnheten deilig å hvile øynene på og den er noe jeg aktivt leter etter og foreviger, både i foto og maleri. Jeg tror muligens mangelen på kontroll og menneskelig styring gir en fornemmelse av frihet som tiltaler oss, kanskje fordi den står i kontrast til vårt ellers ganske kontrollerte og regulerte liv?

Min samboer synes det er rart at jeg liker så godt det vakre i det slitte når jeg ser det andre steder enn hjemme, mens når vårt eget hus kunne trenge et strøk maling eller plenen ikke blir slått ofte nok liker jeg det overhodet ikke. Det handler selvfølgelig delvis om å ta vare på det man har, men det er noe mer også. Noe om å ikke skille seg for mye ut og en redsel for å bli oppfattet som ikke bra nok på en eller annen måte. Det er noe å jobbe med. 

Dette bildet er fra sommerkurset i Kilebygda og er tatt av kursdeltaker Else Akselsen. Den gamle kårboligen har ikke blitt tatt vare på og naturen er på vei til å ta hele huset tilbake. Slitent treverk med mange fargesjatteringer og gamle, buklete glassruter, rommet som mangler en vegg og naturen som trenger inn, gammel tapet som henger fra veggene - alle disse sporene av årene som har gått forteller historier om levd liv og byr på et vell av mulige motiver. En billedskapers drøm! En god del av det å lære å male handler nettopp om å venne seg til å se etter motiver overalt. 

Dagens skogstur ga et overraskende resultat - tror det må bli bjørnebærmuffins til dessert i dag :) Høsten er deilig med alle gavene den gir! 

Det ble noe som på engelsk kalles bjørnebær cobbler som jeg ikke har hørt om før men som var utrolig enkelt å lage og ga et velsmakende resultat. Her følger oppskriften:

1 kopp mel
1/2 kopp sukker
1 kopp melk
2 ts bakepulver
2 ts vaniljesukker
røres sammen og tilsettes
1/2 kopp smeltet smør

Alt helles i en smurt form og ferske bær helles over. Til slutt et dryss med sukker før den settes i ovn, ca 170 grader ca 40 minutter. Gjerne vaniljeis til!

Det er alltid litt trist når noe er over, men mest av alt er jeg takknemlig og glad for en god, gammeldags norsk sommer av det aller beste slaget!

På vei hjem fra hytta kjører jeg gjennom Telemark, og hver gang jeg kjører den veien tenker jeg på hvor heldig jeg er som hører til i dette vakre landskapet. Overalt er det ting øyet og sansene kan glede seg over, og glemte historier som fantasien kan kose seg med.  

Et lite utdrag fra Aasmuns Olavsson Vinje sitt dikt Ferdaminne som stemmer bra med mine følelser når jeg kjører gjennom fylket mitt:

                    No seer eg atter slike fjøll og dalar,

                    Som deim eg i min fyrste ungdom såg,

                    Og sama vind den heite panna svalar;

                    og gullet ligg på snjo, som fyrr det låg.

                    Det er eit barnemål, som til meg talar,

                    og gjer’ meg tankefull, men endaa fjåg.

                    Med ungdomsminni er den tala blandad:

                    Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.

Vi er så heldige å ha arvet en gammel hytte i hjertet av Telemark. Jeg har tilbragt alle somre her som barn og det føles som om dette landskapet er en del av meg. Tarjei Vesaas sitt første dikt "Snø og granskog"  i hans første diktsamling synes jeg sier mye om det å høre til et sted:

Snø og granskog

Tale om heimsleg - 
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss - 
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
- det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøyge greiner,
-og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida,
til det er sløkt 
i våre innlandshjarte.

Fra "Kjeldene" 1946

På sikt håper jeg å kunne holde kurs her også - det er uendelig mange fine motiver i Telemarksnaturen! 

I august arrangerte vi for første gang 5-dagers kurs i friluftsmaling på en utrolig fin plass - Tangen Gård i Kilebygda. Jeg har lett etter et slik sted lenge, et sted med mange fine motiver, avsidesliggende men ikke for langt fra Grenland og ikke for striglet. I vinter fant jeg via noen hyggelige kursister frem til Åse og Halvor Dalene som eier gården og som kunne tenke seg å leie den ut som kurssted. Jeg gledet meg på forhånd veldig til 5 dagers sammenhengende fordypning i maling i det skjønne norske kulturlandskapet, og jeg fikk alle forventninger innfridd. Hyggelige og ivrige kursdeltakere, fint vær og et vell av motiver gjorde at vi fikk en uforglemmelig uke. Da jeg siste dagen pakket sammen alle pakkenellikene var det med en liten sorg jeg forlot den fredete pletten på jord, men det er godt å tenke på at neste år blir det nye sommerkurs på Tangen og da forhåpentligvis flere enn ett!

Å male ute er en helt spesiell opplevelse. Når man i tillegg er omgitt av fine motiver og sammen med andre ivrige malere må det bare bli bra. Vi følger i fotsporene til solide forbilder som Werenskjold og Thaulow når vi velger å male ute og se skjønnheten i det norske kulturlandskapet. Utfordringene er mange - insekter, sol, vind, regn, publikum, ja til og med kuer kan gjøre det vanskelig å konsentrere seg. Men belønningen er stor når man overkommer disse barrierene, og opplevelsene fra nærkontakten med naturen tar man med seg inn i studio og lever på gjennom hele den lange vinteren.