Look what the forest "gave" me yesterday!
Somebody's garden waste is my forest paradise these days.

Our family are foragers 
- we really like to harvest what earth has to give us, 
all for free.
These days nature is bounty full
when it comes to mushrooms. 
And all four of us
are having a blast!

Autumn is a season of bounty,
when nature gives generously
and we are free
to harvest 
and enjoy.

In our garden we have planted three plum trees
and they give us so many gifts 
every year,
more than we have been able to eat.

This autumn we wanted to find a use of the plum surplus
and we looked for a recipe
for plum jam.

The one we chose, 
told us to remove the stones,
cut them in 4
and cook them in the oven, 
together with brown and white sugar
+ a cinnamon stick and some star anise.

Super simple and highly recommended!

Here is the recipe:

2 kilos of plums, remove the stones, cut in 4 and put them in your biggest roasting pan
1 kg sugar (200 gr brown, 800 gr white)
1 cinnamon stick
1 star anise

Cooks in the oven on 150 degrees Celsius  for approximately 1 hour. Stir now and then. 
Put the jam on clean, small glasses and write a nice tag if you feel like it. 

This jam tastes great alone on toast, or on top of some french cheese. 

It is a fantastic gift to give to a dear friend! 

Enjoy!

This single feather,
not quite sure why I like it so much,
something to do with the fact that it's a natural object 
which has had such great influence 
on the written word 
and thereby on civilization, 
I think.

This motive is part of my plan
for screenprints
this autumn.
I simply can't wait!

We just came home from a week on the Greek island Kefalonia and it was a beautiful experience. 

I love the Greek islands. Over the years I've been to a few, and every one of them has been a great delight: the people, the scenery, the food - basically everything. And Kefalonia was no exception. 

We were a family of four who went this time - two adults, one 20 year old and one teenager - and this island suited us all. 

The hotel we stayed in was right on the Xi beach - a marvelous, red beach which was not at all over-crowded. We went for a stroll along the shore, and after five minutes walk we found ourselves as good as alone on this most precious of beaches. High cliffs covered our backs and where the cliffs stopped a meadow of Queen Anne's Lace streched out before us. Almost like paradise. 

Today on Instagram.

I'm working with screen print for the first time these day as some of you may have noticed, and starting to get to know a new medium i so very exciting. Slowly I get a feeling for the silk screen way of thinking and my mind starts to look for motives that may work i this medium. All of these photos are taken with screen print in the back of my mind. 

Motivet på bildet kom vi over på søndag. På tur med en venninne og med kamera i bæresele på magen fanger jeg mange fine øyeblikk. 

De klassiske, greske filosofene skilte mellom naturskjønnhet og kunstskjønnhet. Det er lett å merke hvordan ihvertfall naturens skjønnhet har postitiv effekt på oss mennesker.

Som så ofte tenker jeg på Tarjei Vesaas sine dikt når jeg ser vakker Telemarksnatur:

Ja lia med snøen, 
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Vi ser mye på månen her fra vårt for tiden dunkelt opplyste hjem. Det er fint.

Noen få linjer fra Tarjei Vesaas i den forbindelse (selv om månen i disse dager ikke er rund..):

NÅR ALT ER RUNDT
Den gode gule månen
står full og rund
i djupe djupe blånen

Jeg liker å gå tur i skogen i mørket. Uten lys. Fumle litt til å begynne med, måtte gå veldig sakte for ikke å snuble. 

Etter noen minutter begynner øynene og de andre sansene å tilpasse seg mørket, og foten kan igjen settes trygt på stien. 

I skogen, alene, i mørket føles alt trygt. Jeg har oversikt, jeg får med meg det som skjer. De få andre som er i skogen går med lykt og kan ikke se meg. 

Inne forandrer også alt seg hvis vi i vinterkveldene slår av det kunstige lyset og bare bruker ilden som lyskilde. Slår av tv, data, høy musikk og mobil. Setter seg ned uten å gjøre noe spesielt. 

Bare være i livet. 

Det moderne livet bombarderer oss med sanseinntrykk. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden går det ofte i ett kjør - vi lever i en strøm av lyd (radio, tv, musikk, telefon), lys (kunstig innelys, tv, dataskjerm, mobilskjerm), flimrende bilder i rask bevegelse (tv, data, mobil, spill, reklame) og kjemiske stimulanser (kaffe, alko, sukker, nikotin, kunstig smakstilsetninger).

 I tillegg er livene våre ofte så fulle av avtaler, forpliktelser og ting vi har lyst til å få med oss at vi i løpet av en dag ikke har mange øyeblikk med fri tid. 


 For egen del merker jeg for eksempel godt at hvis jeg ser på aktionfylt film, tragisk tv eller scroller gjennom facebook og Instagram om kvelden så gjør det noe med hvor mye hvile jeg finner om natten.

Hva gjør vår nye livsstil med oss? Gir den oss gode liv?

I dag var vi på tur i skogen med kamera og stativ, Tov og jeg. Det er gøy å ta med ungene på det jeg selv synes er aller mest morsomt og meningsfullt.

Naturen er så skjønn i all sin fremtoning. 

Tov spurte meg i går om dette var min favorittårstid og det er det jo egentlig ikke. Jeg fryser så fort og har pleid å synes det er veldig tungt når sommeren forsvinner og kulda kommer krypende. Men jo nærmere jeg studerer hver årstid jo mer begeistret blir jeg for alt det naturen og jordelivet byr oss, kulde eller ei. 

Det er et privilegium å være i livet.

Det er tungt når dagene blir kaldere og lyset forsvinner. 
Og vi vet at en god stund skal det bare fortsette
å bli kaldere og mørkere. 
Men det er vakkert også. 

Den dempede, nordiske høstpaletten 
full av blåtoner
synger sanger 
om det som var
men også 
om det som kommer

Disse våte, disige høstmorgenene har så mye fint ved seg.

Et lite utsnitt fra et av diktene av Tarjei Vesaas som jeg synes passer så fint til denne nordiske nostalgistemningen:

Tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er 
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå bordi der, 
bøyge greiner
- og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

                                                                       Fra "Snø og granskog"

 Bildene er tatt i forbindelse med et prosjekt jeg jobber med.

Her sitter jeg våt, kald, skitten og med vondt i ryggen etter å ha fotografert ute i ymse stillinger, men veldig fornøyd med en den fine fordypelsen i naturens under. 

I dag skulle jeg egentlig jobbe med å forberede helgens arbeid med cyanotypi - jeg måtte bare en liten tur ut med kameraet i den vakre høstdisen først. Den ble ikke så liten som jeg hadde tenkt den turen. Det er ikke første gang. Det blir nok ikke siste gang heller.

Heldigvis fins det kaffe! Masse varm kaffe var veldig godt nå.

Hver gang jeg går ut blir jeg grepet av hvor utrolig vakker og rik naturen rundt oss er. 
Naturen er der for oss hele tiden. Helt gratis kan vi nyte dens skjønnhet i så store doser vi vil.

For et par år siden kjøpte jeg en makrolinse til kameraet mitt. 
Den har jeg hatt mye glede av. 

Da jeg begynte å studere naturen gjennom makrolinsa var det som om jeg oppdaget verden på ny. De skjønneste farger og former åpenbarte seg. Makrofotografering har blitt en varig foreskelse.

Hekken stod tung av svartsurbær som jeg ikke trodde jeg ville få tid til å lage saft av disse i år, men helgen rakk til mye. 

Noen meter med hekk gir kilovis med bær som er veldig lette og raske å høste - i år brukte jeg saks og satt kurven under sånn at bærene datt rett ned i den.

Tiltalende tema, gode former, vakre farger + bra lysinnfall = fine motiver

Svartsurbær (Aronia) er en av de sterkeste antioksidantene vi finner i naturen og ble brukt som medesinplante av de nordamerikanske indianerne. Aronia har visstnok også et veldig kraftig fargestoff i skinnet rundt bærene og den har derfor også blitt brukt til plantefarging.

Saftkokeren - arvet etter min mor - er jeg glad i. 

Det er gøy å safte - det gjør seg nesten av seg selv. Bærene står over kokende vann i noen timer og til slutt er det bare å tappe av flere liter med saft. 
 

Og helt til slutt er det gøy å servere egen saft - økologisk, lokal, sunn og god :)

Frøhus er interessante saker. De har fine former og et utall spennende detaljer når man studerer dem på nært hold. 

Naturen byr i det hele tatt på en uendelig variasjon i former, nyanser, farger og valører.  Jeg gleder meg over dette store mangfoldet med mange sanser: øynene, fingrene, luktesansen - ja, til og med hørselen kan brukes i sansningen av omgivelsene. (Tørre frøhus med frøene fremdeles ombord lyder som en liten rangle når man rister på dem.)

Frøhuset på bildet over er fra Akeleien - en villig og hardfør blomst fra "bestemorhagen".  

Frøhusene utgjør spennende motiver. De kan nytes der og da når vi ser på dem eller vi kan velge å dvele ved dem ved å ta et bilde med kameraet.  De er også et fint utgangspunkt for en liten skisse. Hvis man får lyst til å legge farger på går det også an. 

Jeg pleier å ha tegneblokk, blyant og noen få akvarellfarger stående så lett tilgjengelig at jeg kan få til en daglig liten skisse selv om lørdagen egentlig går med til å vaske huset. 

Jeg har tenkt på det i mange år at jeg har lyst til å ta inn urtene fra hagen som jeg skrev om i går og tørke dem før vinteren kommer. 
Det har gått vinter og vår - bokstavlig talt - før jeg endelig fikk gjort alvor av det.

Bouquet garni er små, tørkede krydderbuketter man kan bruke for å gi smak til supper, gryter og lignende. Man koker ganske enkelt buketten sammen med maten og tar den ut før servering.

I mine buketter brukte jeg det jeg hadde av passende krydder fra hagen - bergmynte, kryptimian og salvie.
I tillegg tok jeg en slapp basilikum fra vinduskarmen og tørkede laurbærblader fra butikken.

Jeg tok litt av hvert krydder i hver bukett og bandt en hyssing rundt, før jeg hang dem til tørk på en improvisert snor på peishylla. 
Jeg fikk til og med bruk for noen veldig søte treklyper jeg har fått i gave.

Bouquet garni kan også pakkes inn i et stykke klede og tørkes. Da kan man også legge med et par fedd hvitløk.
Jeg brukte avklipp fra et par lingardiner til disse posene.
Nå er jeg spent på hvordan bukettene vil fungere i matlagingen.

En fin måte å tilbringe en søndag formiddag.

Kryptimian (bildet under) er en krypplante som dekker sprekkene mellom hellene på terrassen. Jeg putter den i nesten alt; foccacia, salater, sauser, pizza, gryter..

Bergmynte (under) er en norsk variant av oregano. Den på bildet under er hentet fra hytta i Kragerø hvor den vokser vilt. Den går oppi altting, er like anvendelig som timian og er en helt utrolig hardfør og villig plante. Bergmynte blomstrer utover høsten og når den blomstrer er den alltid full av masse sommerfugler - et deilig syn. 

Løpstikke (under). Denne har jeg fått som avlegger av en venninne. Løpstikke er selve suppekrydderet - hele planten LUKTER suppe! 

Sitronmelisse (under) er en supertøff plante som sprer seg som bare det og overlever alle harde vintre. Den ser pen ut og smaker godt på kaker og desserter, og den gir fin smak til drikkevannet.
Den står litt gul og avblomstret nå på denne tiden, men kan fremdeles brukes.

I sommer laget jeg en alkoholfri utgave av mojito som gikk hjem hos ungene. 
Etter dette har Tov stadig servert drikken til venner som har vært innom. 
Den er like god for voksne som for barn:

Alkoholfri peppermyntedrikk:
Peppermynte fra hagen, med stilk og alt, støtt i morter for å få frem masse deilig peppermyntesmak
Raust med isbiter
Saft fra presset lime
Sukker
Club soda
  

Sommerens siste plommer - de utgjør et fint stilleben. 

Komposisjonen med mørk bakgrunn og underlag har den effekt at plommene og bollen 
trer frem. 

Det å først plukke plommene, putte dem i bollen (og noen i munnen) og så arrangere dem mot den mørke bakgrunnen gav meg en god ide til et motiv for et maleri. Til vinteren kan jeg kjøpe plommer og stille det opp det på ny - og så er det bare å gå igang og male! 

Motiver kommer gjennom det å bli grepet av noe
 - en ting, en opplevelse, en følelse, en ide, et synsinntrykk.