Yesterday we celebrated our national day here in Norway,
and we sure had something to celebrate this year:
the 200th anniversary of our democratic constitution 
as well as our independence.

This constitution represents the ground stone of our common wealth in this country.
We have so much to be happy and thankful for. 

And I am.
Thankfull and happy for living here. 
I try to remind myself and feel grateful every day.

I love our national costumes - they are proofs of a proud tradition of patience and handicraft.

I LOVE

things with a story

the chair above
has always been part of my life
norwegian handicraft at its best
made to last.

Skissebøker, eller journaler, er et tilbakevendene tema. De er helt uunnværlige, men det er ofte vanskelig å finne en som tilfredsstiller. Selv har jeg nesten alltid noe å utsette på de jeg finner i butikkene. 

Det siste året har jeg sluttet å lete, og heller sydd mine egne. Da får jeg det papiret jeg vil ha og jeg kan lage boken i den størrelsen og tykkelsen jeg ønsker meg. I tillegg får jeg tilfredsstillelsen over å ha tatt saken i mine egne hender. Det er i tillegg koselig arbeid å sitte med i sofakroken 
på kveldstid. 

Fordi jeg tenker at barn trenger å lære å bruke hendene, skulle Tov 13 år lære å binde sin egen bok søndag formiddag. Meget mot den unge mannen sin vilje. Ren tvang måtte tas i bruk. Han ville selvfølgelig heller dra til kammerater og spille.. 

Jeg ble overrasket over hvor lett det var for en ikke spesielt fingerferdig 13-åring å lære bokbinding. Den lille saken på bildene har Tov sydd sammen helt selv, etter først å ha revet papiret i passe biter. Han ble ganske stolt. Så stolt at han ville ta boka med på skolen og vise læreren :)

Det er ganske tøft å stå i en sånn storm av mistilfredshet og bebreidelse fra en ungdom som mener han blir nektet grunnleggende menneskelige rettigheter, men jeg er samtidig ganske sikker på at det er riktig. 

Det er fint å sitte sammen og holde på med manuelt arbeid.

Jeg har tenkt lenge at det hadde vært fint å holde kurs i å sy sin egen skissebok.  
Jeg håper å få det til på sikt . 

Jeg gleder meg til i dag
Min gode nabovenninne og jeg har et felles prosjekt
Én del kunst
Én del håndverk
Design
Gjenbruk
I dag skal vi bruke hele dagen 

Mye er klart
noe gjenstår

Så får vi se
hva dagen bringer

Gleder meg! 

Da jeg kom hjem fra kurs i går bakte jeg mitt første grytebrød. Det gikk bra og jeg ble så glad! 

Det var Maja - kursist og venn - som inspirerte meg. Vi har mange felles interesser Maja og jeg; tegning, skriving og altså, mat. Maja fortalte om grytebrødet hun hadde laget og som ble så godt at det forsvant på et blunk hver gang. Selv hadde jeg lest om det å lage brød i gryte og hatt lyst til å prøve, men ikke komme så langt. 

Grytebrød er langtidsgjæret brød, så lørdag kveld satte jeg deigen som skulle bakes ut søndag etter kurs. Deigen er såre enkel; mel, vann, salt og bittelitte grann gjær. Røres sammen så lindt at det flyter. Og settes kaldt med klede over.

Neste dag melet jeg kjøkkenbenken rikelig og helte ut deigen. Jeg jobbet inn litt mel så den ble litt fastere og fikk masse mel rundt hele seg, så satte jeg bakebollen over og lot det stå til etterheving i 2 timer. 

En jerngryte med lokk ble forvarmet i ovnen på 250 grader. Deigen skuflet jeg over i den varme gryta, på med lokket og inn i ovnen. 250 grader, 30 minutter, så av med lokket og 10 minutter til. Ut tok jeg så dette nydelige brødet, som bare var å velve ut av gryta.

Mitt beste hjemmelagede brød så langt. Til å være første forsøk er jeg veldig fornøyd.

Den norske folkedrakta har vært en del av livet mitt siden jeg var jentunge. Bestemoren min, som jeg vokste opp med, kom fra Kviteseid og var håndarbeidslærerinde med broderi som spesiale. Hun var leder for Husflidslaget i Grenland i mange år og gjennom henne lærte jeg å verdsette resultatet av håndens arbeid. 

Det finnes et veldig fint blad i handelen som heter "Bunad" .  
Nylig oppdaget jeg siden deres på Facebook og det er der alle disse fine bunadbildene er hentet fra. Sjekk den gjerne ut her - anbefales!

Brurekrona over er et utsøkt eksempel på alt det nydelige, norske håndverket som skapes i forbindelse med bunaden. Fremdeles finnes det kvinner (og menn!) som innehar denne kunnskapen, men de er en utdøende rase. Mer og mer av produksjonen av norske bunader settes bort til land i Asia. Fordi det blir veldig kostbart å få sydd en bunad med norske hender. Vil noen beherske dette håndverket i Norge om 100 år?

Det er gøy å se godt håndverk - i alle former. Og det er gøy å se hvor like folkedraktene fra land til land er. Kulturpåvirkningen har vært like stor tidligere som nå, vi mennesker henger sammen på tvers av tid og sted. Det gir en god følelse å tenke på. Selv synes jeg det er stort å stå med en gammel, slitt bunad mellom hendene og tenke på hun som har eid den, kanskje sydd den, vært stolt av den og levd sitt liv med den. Fortiden kommer til live på den måten. 

Jeg sitter og leser i Klassekampen om mureren Mattias Tesfaye som har gitt ut boka 
"Kloke Hender - et forsvar for håndverk og faglighet".  
Den tror jeg at jeg må bestille.

Som tittelen sier handler boka om hvordan vårt samfunn er i ferd med å miste respekten for håndens arbeid og den erfaringsbaserte kunnskapen. Vi ser dette på mange felt:

• Mange synes prisen på norsk håndtverk er for dyr og leier utenlandsk arbeidskraft heller enn fagarbeidere.
  
• Norsk håndarbeid selges for småpenger. Se på prisene på håndstrikkede sokker i forhold til maskinstrikkede sokker fra Kina.
  
• Vi godtar dårlig kvalitet for å få lav pris på varene vi kjøper. Knapper detter ut av skjortene og vaskemaskinen holder bare noen år. 

Konsekvensen av dette er at få norske elever ser for seg en fremtid som håndtverker og de søker seg derfor bort fra håndtverksfagene. Hva blir resultatet? Vi vil etter hvert få et samfunn hvor vi ikke utdanner norske fagarbeidere. Vil vi ha det sånn?

Å forstå verden gjennom sansene - å gå barbent i duggfristkt gress eller å bearbeide treet med kniv - er en hel annen måte å forstå verden på enn gjennom fornuften og hodet alene. Å kjenne vannet med hånden i en kald bekk gir en helt annen forståelse av vann enn hvis vi begrenser oss til den kjemiske formelen. 

Når vi beveger oss vekk fra et samfunn der alle forholder seg daglig til håndens kunnskap - fra husmorens stopping og saftkoking til respekt og verdsettelse av håndtverkerens fagkyndighet - 
mister vi mye på veien, deriblandt den erfaringsbaserte opplevelsen av livet.

Å jobbe med realistisk kunst handler også om å beherske og utøve et håndtverk som krever manger års trening. For å få til et godt portrett må maleren bruke mange timer og alt sin kunnskap, på samme måte som en snekker må bruke mye tid på å sette opp et solid hus. Alle timene som legges i portrettet og all kunnskapen som ligger til grunn gir maleriet en stor verdi, som det håndtverksbygde huset til snekkeren.  

Barn som ikke lærer å forholde seg til verden annet enn gjennom TV, data, mobil og teoretiske skolefag blir fratatt en viktig erfaring av hva det betyr å være menneske i verden. Gjennnom å lære ferdigheter lærer vi verden å kjenne; vi lærer noe om treet og jernet når vi hogger ved og vi lærer noe om ilden når vi fyrer opp bål, vi lærer noe om nøyaktighet, tålmodighet og nøysomhet når vi trer i en nål og stopper sokker det har gått hull på. Vi blir kjent med verden gjennom håndens sanser når vi gjør manuelt arbeid. Jeg tror mennesket har behov for dette og at det øker følelsen av fremmedgjøring og ensomhet når det forsvinner.