Den gamle steinkirka i Seljord gjør et mektig inntrykk. Jeg stopper gjerne der hvis jeg kan og spaserer litt rundt på kirkegården. Ser på gravstenene og inskripsjonene og lever meg inn i disse menneskenes liv. Kjenner på roen som hersker på en gravplass og tenker på hvilke forhåpninger menneskene som ligger der har hatt for livene sine og hvordan livet deres så ble. Man kan lese mye ut av de enkle tekstene på en gravstein. 

Og ikke minst finner jeg mange fine motiver til tegning, maleri og foto rundt disse gamle steinkirkene. Den norske maleren Harriet Bakkers kirkeinteriører var noe av det første i malekunsten som fanget min interesse. 

Kirka i Seljord er fra 1180 og er dermed blant de eldste steinkirkene i landet. Den er én av rundt 150 som står igjen fra middelalderen - etter reformasjonen ble de andre 150 ble revet og steinen benyttet til noe annet.

I Telemark er vi heldige som har flere fine steinkirker som fremdeles er i bruk; både i Seljord, Kviteseid, Sauherad og Gjerpen. Selv har jeg veldig mange gode minner fra opplevelser rundt kirka i Kviteseid, der mange av forfedrene mine fra gammelt av ligger. Lite gjør meg så godt som å sitte der i time etter time, se utover vannet og tegne eller male. 

Ruinene etter kirkene på Holla, i Bamble og på Kapittelberget er også fine utfartsmål med en god ro som gir et vell av motiver for den som søker det. Vår felles historie har utspillt seg på disse kirkevollene og det gjør dem verdifulle og betydningsfulle for oss. Det gjør godt for mennesket å kjenne seg som én i en lang rekke likesinnede som har bodd og levd og elsket og lidd på jorda tilbake til tidenes morgen. 

De gamle, norske steinkirkene er monumentale byggverk med røtter tilbake til middelalderen. De har en tyngde (også bokstavlig talt), en varighet og en verdighet som gjør dem til unike minnesmerker over en lang historisk periode. 

I et land som Norge hvor det dominerende byggematerialet har vært det mer forgjengelige trevirket, har vi lite som kan måle seg med steinkirkene i alder. De eldste har stått der i nærmere 1000 år og har sett hele spekteret av menneskenes liv på jord gjennom generasjon etter generasjon; tragedie og død, forelskelse, håp og nytt liv.

Store, flotte vinduer i kirkens sørvegg slipper dagslys inn i kirkerommet og fine teksturer i overflatene gjør at det klør i malerens fingre. 

Gamle gravskrifter forteller historier både om samfunnet menneskene levdre i og om enkeltindividers sjebne. Skal si han fikk et flott ettermæle han Jørund Telnes i Seljord:

"Han arbeidde meri fyr folk å fedreland enn fyr seg sjølv."

Det får en annen til å lure på hvem han var og hva han gjorde med sitt liv. Og kanskje det får oss til å tenke litt på hvordan vi selv lever og hva de vil si om oss etter vår tid.

Så fint og så sant.

Værbitte, slitte, skjeve og veldig talende. Historier om levt liv overalt. 

På vei til hytta i Morgedal i går hadde jeg god tid. Tid til å kjøre sakte og ta inn landskapet omkring meg, og tid til å stanse hver gang jeg hadde lyst. Ofte ser jeg spennende saker jeg har lyst til å stoppe og dvele ved og utforske, men bare skjelden tillater omstendighetene det. .

Det er alltid mye interessant langs riksveien. I går var det alle vognene med selvbetjening som fanget oppmerksomheten min. De er så fine å se der de står skeive og upretensiøse med håndskrevne skilt og forteller om et ujålete samfunn basert på tillit. Tillit til at folk ikke tar varer uten å betale for seg og tillit til at ikke andre kommer og forsyner seg av pengene andre har lagt igjen.

Jeg blir ordentlig glad når jeg ser at denne gamle, fine tradisjonen fortsatt lever i beste velgående.

På Gvarv ligger det en gårdsbutikk langs veien hvor jeg alltid stopper hvis jeg kan. I tillegg til godt utvalg av frukt, grønnsaker, safter og syltetøy har de bygget eget steinovnsbakeri hvor de også har cafe.



Jeg blir så rent utrolig fornøyd og glad når jeg har handlet varer av god, norsk kvalitet og jeg får med meg en handlepose sånn som den på bildet under.

For ikke å snakke om hvor stas det er å komme på hytta og ta seg en brødskive på verandatrappa av det deilige brødet med et glass lokalprodusert eplemost til, og så en fersk kanelbolle til kaffen - skal si det smakte!

Cyanotypi er en gammel, fotografisk trykketeknikk basert på en lysfølsom emulsjon som reagerer på ultrafiolett lys, for eksempel sollys. 

Dette uttrykket har alltid tiltalt meg og forrige sommer fikk jeg anledning til å lære håndverket i Danmark. Det ga mersmak og i ettertid har jeg jobbet en del med cyanotypi her hjemme. 

Til Kjerringsveivenutstillingen på Rjukan hadde jeg med med ni cyanotypier. 
Over ser du seks av dem. 

Den blå fargen i cyanotypi kommer fra cyanid som er en av kjemikaliene i den lysfølsomme emulsjonen. Jeg liker blåfargen godt, men hvis man ønsker det kan den også endres ved å legge trykket i et fargebad. Bildet (over) til høyre er er tonet i tannin - i dette tilfellet roibushte.

Fra arbeid med cyanotypi på Atelier Verftet. 

Cyanotypi kan trykkes på mange forskjellige overflater - for eksempel stoff og huntonittplater. 
Jeg gleder meg til det videre arbeidet med spennende mediet. 

Jeg har alltid vært veldig glad i akvarell, men har aldri hatt nok tid til å jobbe mye med det. Til den siste utstillingen min på Rjukan malte jeg imidlertid to store akvareller og det ga mersmak.

Bildet over er malt på Saunders Waterford 638 grams bomullspapir og er 56 x 76 cm stort. Det er et fantastisk, tykt papir som ikke trenger å spennes opp og som har fine, ujevne kanter. 

Jeg valgte å ramme inn bildet flytende - det vil si at papiret limes opp på en bakplate - både fordi jeg ville at kantene på papiret skulle være synlige og for å unngå passepartout som jeg synes tar for mye plass. Det var Midgaard Kunst og Rammer i Skien som gjorde innrammingen og jeg ble veldig fornøyd med den. 

Å skape en separatutstilling er en krevende prosess. Jeg bruker ett år på å jobbe opp arbeider og det er både utfordrende og arbeidssomt arbeid. De siste månedene før åpning føles litt som å bevege seg i en tunnel; alt fokus rettes mot dette ene målet - å ferdigstille på best mulig måte og skape en helhetlig utstilling. Familie, venner, hus og hage får lite oppmerksomhet i denne perioden. 

Det er mye som skal på plass . Å male bildene er bare begynnelsen på arbeidet. Etter å være ferdig malt skal de signeres og vernisseres. Hvis bildene skal rammes inn er det en prosess i seg selv å finne riktig ramme til hvert verk. Det blir mange turer frem og tilbake til forskjellige rammemakere.

Bildene skal så gjerne avfotograferes. Det er viktig for ettertiden å ha gode avbildninger av malerier som er solgt og vi trenger foto til plakater, postkort osv. Å avfotografere et maleri er så vanskelig at jeg gjerne setter det bort til andre - jeg blir skjelden fornøyd når jeg gjør det selv. Akvarellene i denne posten fikk jeg ikke tid til å avfotografere og i ettertid er det veldig ergelig å ikke ha ordentlig gode foto av disse. 

Før en utstilling må også hvert bilde få en tittel og jeg skal bestemme en pris. Jeg setter opp en nummerert verksliste og bildene får hvert sitt nummer påført. Til slutt skal bildene fraktes til galleriet og henges opp. Monteringen slipper heldigvis jeg å ta meg av - det er et fag i seg selv det å kuratere en utstilling.  

Og så helt til slutt er det åpning og virak. Det blir som regel en veldig hyggelig stund. Først når åpningen er over kjenner jeg hvor sliten jeg er etter ett års målrettet arbeid. Da er det helt nødvendig å ta det med ro noen uker og lade batteriene. 

Men nå er det på tide å male igjen. Det blir nok en ny akvarell. Etter å ha brukt en del tid i hagen og i skog og mark hvor jeg har sanket inntrykk og impulser har jeg nok av bilder jeg gleder meg til å begynne og jobbe med. 

Jeg skulle gjerne meditert fast eller gjort øvelser i mindfulness. Det er jo så bra. Det er bare så vanskelig å få gjort det.  

Det er lett å merke behovet for å trekke seg tilbake og gå litt innover i seg selv. Den jevne pågangen av inntrykk - fra radio, tv, facebook, mobil, aviser, reklame osv - tar på. Ofte er det likevel lettere å holde det gående i et jevnt sig enn å ta pause fra strømmen.

Som alternativ til meditasjon synes jeg det er lettere å sette seg til rette i en god stol med en kopp kaffe og gjøre ingenting. Det er ganske rart å kjenne på hvor stor forskjell det er å sette seg ned uten å gjøre noe i forhold til å sette seg ned og se på tv. 

Det er godt med et avbrekk; å sitte litt og bare kjenne på hvordan det er å være i livet. Å være menneske på jorda. Å senke skuldrene og la pusten flyte fritt. Merkelig annerledes enn hvordan livet oppleves når man er opptatt med noe. 

Som billedskaper sitter jeg mye og studerer arbeidet jeg holder på med. Setter meg godt til rette og kan sitte der og bare synke inn i  bildet lenge, lenge. Jeg er helt avhengig av denne fordypelsen i arbeidet med maleri og tegning.

Disse stundene i ro gir rom for at nye tanker og ideer kan tre frem.
Sammen med turer i naturen, arbeid i hagen og opplevelser i hverdagen utgjør dette mye av grunnlaget for det skapende arbeidet jeg driver med.

I dagens avis leser jeg at Humanetisk Forbund har plassert Tenkebenker i Skien, Bø og Notodden. For et godt tiltak! 

På benken står det:
"Alle har godt av å skru ned tempoet av og til. For tanken vokser der det er plass, og modnes der det er tid." 

Det er fint sagt.

Så deilig det er når noen dytter oss litt i denne retningen, mens mye annet rundt oss påvirker oss i retning av mer kommersialisme, forbruk og konkurranse. 

Overskriften på denne posten - Gi plass til tanken - er ukens tema fra Human-Etisk Forbund. De har i den forbindelse flere arrangementer i Telemark hvor de fokuserer på den gode samtalen og utforsker temaer som "Hva gir livet mening? Hvor kommer moralen fra? Hva er frihet og rettferdighet? Hva vil det si å være menneske?" 

Jeg er glad for at noen setter dette på dagsorden. 

Jeg har tenkt på det i mange år at jeg har lyst til å ta inn urtene fra hagen som jeg skrev om i går og tørke dem før vinteren kommer. 
Det har gått vinter og vår - bokstavlig talt - før jeg endelig fikk gjort alvor av det.

Bouquet garni er små, tørkede krydderbuketter man kan bruke for å gi smak til supper, gryter og lignende. Man koker ganske enkelt buketten sammen med maten og tar den ut før servering.

I mine buketter brukte jeg det jeg hadde av passende krydder fra hagen - bergmynte, kryptimian og salvie.
I tillegg tok jeg en slapp basilikum fra vinduskarmen og tørkede laurbærblader fra butikken.

Jeg tok litt av hvert krydder i hver bukett og bandt en hyssing rundt, før jeg hang dem til tørk på en improvisert snor på peishylla. 
Jeg fikk til og med bruk for noen veldig søte treklyper jeg har fått i gave.

Bouquet garni kan også pakkes inn i et stykke klede og tørkes. Da kan man også legge med et par fedd hvitløk.
Jeg brukte avklipp fra et par lingardiner til disse posene.
Nå er jeg spent på hvordan bukettene vil fungere i matlagingen.

En fin måte å tilbringe en søndag formiddag.

Kryptimian (bildet under) er en krypplante som dekker sprekkene mellom hellene på terrassen. Jeg putter den i nesten alt; foccacia, salater, sauser, pizza, gryter..

Bergmynte (under) er en norsk variant av oregano. Den på bildet under er hentet fra hytta i Kragerø hvor den vokser vilt. Den går oppi altting, er like anvendelig som timian og er en helt utrolig hardfør og villig plante. Bergmynte blomstrer utover høsten og når den blomstrer er den alltid full av masse sommerfugler - et deilig syn. 

Løpstikke (under). Denne har jeg fått som avlegger av en venninne. Løpstikke er selve suppekrydderet - hele planten LUKTER suppe! 

Sitronmelisse (under) er en supertøff plante som sprer seg som bare det og overlever alle harde vintre. Den ser pen ut og smaker godt på kaker og desserter, og den gir fin smak til drikkevannet.
Den står litt gul og avblomstret nå på denne tiden, men kan fremdeles brukes.

I sommer laget jeg en alkoholfri utgave av mojito som gikk hjem hos ungene. 
Etter dette har Tov stadig servert drikken til venner som har vært innom. 
Den er like god for voksne som for barn:

Alkoholfri peppermyntedrikk:
Peppermynte fra hagen, med stilk og alt, støtt i morter for å få frem masse deilig peppermyntesmak
Raust med isbiter
Saft fra presset lime
Sukker
Club soda
  

I Skien sentrum står dette huset som jeg stadig kjører forbi. Sansynligvis venter gårdeier på at forfallet skal komme så langt at bygget til slutt må rives - uavhengig av eventuelle fredningsvedtak. 

I mellomtiden er det mye interessant som skjer med overflatene og som vi kan studere.

Jeg er selvfølgelig glad for at jeg slipper å bo her. Men samtidig er jeg også glad for at vi kan se slike ting som dette rundt oss - at ikke alt har en perfekt fasade. Det skaper en velkommen kontrast. Det er på en måte litt befriende.

Og så gir det jo oss som steller med billedskapende arbeid mye å jobbe med. 
Så tusen takk herr gårdeier for alle de fine motivene!

Sommerens siste plommer - de utgjør et fint stilleben. 

Komposisjonen med mørk bakgrunn og underlag har den effekt at plommene og bollen 
trer frem. 

Det å først plukke plommene, putte dem i bollen (og noen i munnen) og så arrangere dem mot den mørke bakgrunnen gav meg en god ide til et motiv for et maleri. Til vinteren kan jeg kjøpe plommer og stille det opp det på ny - og så er det bare å gå igang og male! 

Motiver kommer gjennom det å bli grepet av noe
 - en ting, en opplevelse, en følelse, en ide, et synsinntrykk.

Prøvene over har Tom-Erik laget til oss på Verftet - de kan sees der.

TETdesign har laget en fin brosjyre som viser en del av profilene de tilbyr.  

Jeg liker godt det der med "en reise til det ikke-masseproduserte" - det er så fint når noen bruker det vi har av råvarer i Norge og lager noe av det med hendene sine, heller enn å frakte fabrikkstøpte plastrammer den lange veien fra Kina til Norge. 

 Vi som maler i den realistiske tradisjonen legger mange, mange timers arbeid i bildene våre
 og da gjør det seg også godt med en ramme som signaliserer noe av det samme som maleriene. Det er flott at vi nå får muligheten til å få tak i norske, håndlagede rammer av god kvalitet.  Og at en ung mann har lyst til å satse på dette gjør meg veldig glad!

Over ser du noen av de forskjellige profilene TETdesign lager. 

Prisene varierer fra 250,- til 350,- pr meter - rimelig for flotte rammer.

TETdesign lager også andre ting som kassene på bildet over, pluss speil og andre interiørgjenstander.

Rammemaker Tom-Erik Thomassen er en dyktig maler som har hatt flere separatutstillinger på Gruppe 9 i Brevik. 

Du kan se bildene hans på Åfoss.

Her er litt mer kontaktinfo:

TETdesign
Tom-Erik ThomassenElsetvegen 363
Tlf . 97 57 44 27
[email protected]

Når det kommer til hva vi oppfatter som vakkert kan ofte det som ikke er perfekt være vel så tiltalende som det perfekte.  Ufullkommenheten i gamle ting preget av levd liv berører oss på en måte som ikke nye, masseproduserte ting gjør. 

I bildet under ligger mye av sjarmen i de slitte overflatene; den blå døra med rustfargede spikerhull og grønne fuktmerker, og murpussen som flasser av veggen.

I det uperfekte finnes fine motiver. 

Det er lett å godta det uperfekte - ja, til og med synes det er fint - når vi ser det i butikken til Home&Cottage, hvor mange av tingene er hamret og banket for å gi dem slitasjens skjønnhet. 

Det er vanskeligere å vise frem våre egne skrammer og sår og tenke at de gjør oss  
menneskelig vakre.

"Det perfekte finnes bare som idé i hodene våre," sier filmskaperen Syd Field, "ikke i virkeligheten."

Ofte har vi en tanke om at alt ved oss må være perfekt; livet vårt, hvordan vi er kledd, inntrykket vi gir av oss selv, fortsetter han videre. Men det sier jo egentlig ingen ting om det som er sant om oss selv; dette er bare å presentere et bilde av det vi vil at andre skal se. 

I den østlige tradisjonen sier man at vi er perfekte akkurat sånn som vi er. Eller sagt på en annen måte; at vi er perfekte i vår imperfeksjon.

Disse ideene finner vi igjen i vår egen vestlige tradisjon. Både blandt de greske filosofer og i kristendommen finner vi tanker om at alt som finnes har iboende verdi i seg selv - "perfekt" eller ikke. En stein er verdifull fordi den finnes, ikke fordi den er noe spesielt eller kan brukes til noe av menneskene.  

Dette betyr at grus også er verdifullt, ikke bare diamanter. 
Og det er det jo lett å være enig i.

I går startet vi nytt portrettkurs på Atelier Verftet. 

Det er alltid spennende fredag kveld - vi møtes og skal bli en gruppe som skal være sammen og jobbe hele helgen. Heldivis er alle som regel åpne og imøtekommende og positive både til hverandre og til oppgaven.

Det er ganske utfordrende å skulle male portrett på kurs; man skal forstå og bruke kursholders fremgangsmåter og de fleste må da som regel bevege seg bort  fra sine vante strategier. Det tar alt man har av konsentrasjon.

Jeg blir imponert over hvor iherdig de som kommer på kurs jobber og hva slags resultater de får. I går jobbet vi med å tegne portrett med blyant på papir. En og en halv time var alt kursistene fikk til egenarbeid etter at jeg hadde tegnet og forklart. Og alt det de fikk til på den tiden - det er like gøy å se hver gang!

I går jobbet vi med å bli kjent med ansiktet vi skal portrettere. Vi har mange forskjellige hjelpemidler i den forbindelse, noe som gir oss raske resultater og stort læringsutbytte. Vi benytter oss blandt annet av rutenett, inboksing, horisontaler og vertikaler. Det høres kanskje vanskelig ut men er i virkeligheten gode, velutprøvede virkemidler som gjør at selv urutinerte utøvere kan få overraskende gode portretter. 

I dag, lørdag, skal vi male en grisaille med det samme motivet som vi tegnet i går. En  grisaille er en oppmaling i en jordfarge hvor vi først toner lerretet, så tegner opp motivet for så til sist å legge inn lys og skygge. Alt skjer med oljefarge og pensel på lerret og resultatet av dagens arbeid er et maleri i én farge som også kan stå godt som et selvstendig verk. 

I morgen søndag tar vi  så for oss hudpaletten og legger farge på portrettet. Fargeblanding er utfordrende for de fleste og hud kan oppleves som spesielt utfordrende. Med en oppskrift på hudfarge som med enkelhet kan styres akkurat dit du trenger er oppgaven mye enklere, og de fleste kan oppnå gode resultater på en helg. 

En grå morgen er vakker på sin måte. Både erteblomstene og kaprifolen blomstrer fremdeles og  gir en deilig lukt til hagen. 

Øyeblikk som dette, å gå ut i hagen en tidlig morgen og la seg gripe av naturen gjennom syn og lukt er grunnleggende i mitt billedskapende arbeid. Et ønske om å holde fast på noe godt og formidle det til andre. 

Erteblomstene er fine på så mange måter; fargene, duften, bladene, ertebelgene og de lange gripearmene som kontinuelig leter etter feste. Disse motivene skal jeg kose meg med gjennom vinteren og gjenskape minnet i akvareller.

Hekken står tung av svartsurbær - de som også heter aronia og ble brukt som medisinplante av indianerne. Den skulle vært høstet og gjort om til saft, men så langt har det ikke vært tid. 

Slett ikke sikkert det blir aroniasaft i år. Sånn er det ofte. Jeg vil så mye mer enn det er tid til.

I helgen som gikk fikk vi tid til en tur i skogen. Det er like godt hver gang.

Vi er heldige og bor i skogkanten. Det gjør det lett å komme seg ut på tur. Ikke det at det skjer for ofte likevel..

Erle var hjemme i helga og siden det er høst gikk vi ut for å kikke etter sopp. Vi er en sankefamilie med en felles glede ved å drive matauk - det føles så godt og riktig hver gang vi kan høste det naturen så generøst byr på og pakke det ned i opplag for vinteren. 

Men det har vært en tørr sesong og det er lite å finne. Dessuten er vi mange i nabolaget som er på utkikk etter det samme.. ;)

Men litt ble det jo. Like gøy hver gang. 
Som å finne gull.

Og så godt som det smaker i gryta senere!

Nå når utstillingsåpningen er vel overstått er det tid for å fokusere på neste helgs kurs i portrettmaling. 

Helgekurs er kanskje den beste form for kurs jeg vet om. Det å sette av tre sammenhengende dager og bare konsentrere seg om billedskapende arbeid gir en helt spesiell fordypning som gjør godt for oss moderne mennesker og som raskt gir resultater. Det at man er sammen med andre som gjør liknende arbeid bidrar også til opplevelsen. Vi kommer tett på hverandre og våger å snakke om ting som ikke er så vanlig konversasjonsmateriale i andre sammenhenger.

Et helgekurs blir på den måten en form for retreat - en tilbaketrekning fra hverdagen. Vi går dypt inn i oss selv når vi arbeider kreativt og stenger automatisk av den evige tankestrømmen som ellers alltid kjører i bakgrunnen. Det oppleves som befriende og rekreerende. 

Det å være sammen med andre om en sånn opplevelse gir også en god følelse av fellesskap som kan være skjelden vare i vårt fragmenterte samfunn. Når helgen er over og vi går hver til vårt føles det som å si farvel til nære venner. 

Jeg gleder meg alltid til disse helgene!

I dag er det valgdag. Jeg hørte på radioen i morges at det er mange som flagger denne dagen og det skal sannelig jeg også gjøre til en tradisjon her i huset! 

Det er så lett å ta det som en selvfølge at vi bor i et land hvor vi selv kan velge hvem som skal styre landet. Det er lett å tenke at det ikke spiller noen rolle om jeg deltar i valget eller ikke. Men det spiller stor rolle. Demokratiet svekkes hvis vi ikke stemmer.

Det er også lett å glemme massenes kamp som ligger til grunn for dagens demokrati. Vi viser respekt for denne kampen og for mennesker i andre land som fremdeles kjemper når vi bestemmer oss for å gå til valglokalet og stemme. 

Mange ser det norske flagget som et symbol på nasjonalisme - jeg synes imidlertid det norske flagget og riksvåpenet forteller en historie om en stolt, demokratisk historie. 

Den norske grunnloven var en av de tidligste demokratiske grunnlovene bygget på det radikale budskapet fra den franske revolusjon om brorskap, frihet og likhet for loven, og den var et radikalt dokument i sin tid. 

Dagens norske velferdssamfunn er også unikt - både i samtiden og historisk sett. Aldri har så mange mennesker i et land hatt en så høy levestandard og en sånn trygghet.
Vi er heldige mennesker!

I år feirer vi 100-års jubileum for kvinnelig stemmerett. Det er lett å glemme kampen og forsakelsene til kvinnene før oss, som sikret våre rettigheter som kvinner.

Min gode venn og kollega Elisabeth Jernslett har malt det flotte maleriet over av ordføreren i Skien, Hedda Foss Five som en kvinne som symboliserer mulighetene dagens kvinner har. 

Fredag var det føråpning for Tinn Kunstforening og lørdag "Kjerringsveivåpnig" av utstillingen min på Rjukan. Begge ble fine opplevelser med hyggelig publikum, mange gode samtaler om kunst og til og med en del solgte bilder - det er jo alltid gledelig! 

Jeg har jobbet i ett år med bilder til denne utstillingen og hadde med meg rundt 25 nye bilder til Rjukan. Tinn Kunstforenings lokaler er store, åpne og fine, og belysningen er av beste kvalitet. Da er det moro å stille ut bilder man har lagt mye arbeid i! Flott montering og flotte vegger å stille ut bildene mot gjorde også sitt til at jeg ble veldig fornøyd med denne utstillingen - det var en stor glede å være "Kjerringsveivutstiller"!

Tinn Kunstforening drives kun av frivillige ildsjeler, og det var veldig hyggelig å bli kjent med disse fine ståpå-menneskene. De gjør en kjempejobb ved å sørge for at Rjukans befolkning får mulighet til å se god kunst 4 ganger i året, noe som har stor betydning for et lite lokalsamfunn. Takk for jobben dere gjør og takk for en fin helg sammen med dere!

Noen ganger når vi er på Rjukan leier vi hytte på Frøystul, som ligger på fjellet opp fra dalen mot Rauland. Denne helgen kom vi dit i stummende mørke sent på natt og skulle finne en hytte vi ikke ante hvor lå. Det ble en del fumling og snubling i halvblinde rundt i landskapet før vi omsider fant en liten, mørklagt hytte opp en topp og ned bak en haug. 

Da vi våknet neste morgen var utsikten på bildet over det som møtte oss. Hytta lå rett ut mot dette vakre tjernet - selv fra utedoen var utsikten upåklagelig! En skjønn morgen på fjellet med klar, mild luft satte prikken over i-en på en fin helg. 

En nedstøvet flaske i en gammel kasse og litt dagslys inn kjøkkenvinduet - motiver presenterer seg selv overalt og aller mest når man ikke planlegger det for mye. 

Fylket vårt Telemark er et industrifylke - fra verksindustrien i sør til kraftindustrien i nord ser vi spor etter gammel industrien som har lagt grunnlaget for den velstanden vi alle nyter godt av i dag. 

Vi kan velge å se forurensning og forfall i de gamle installasjonene, men hvis vi vil kan vi også se     fordums storhet, ressurser og verdi. Selv har jeg alltid opplevd dem som vakre - en annen skjønnhet enn den vi finner i naturen, men vakkert likevel.

Jeg kjører mye rundt i Telemark og overalt ser jeg slike interessante motiver som de over. Det har blitt til mange malerier, og denne motivkretsen har blitt veldig sentral for meg. 
Jeg har etterhvert malt utallige industripoesibilder fra Skien sentrum, Skotfoss, Porsgrunn, Hærøya, Ulefoss og Rjukan. Og flere blir det nok! 

I 3 år på videregående var dette utstikten fra pulten min. Jeg gledet meg over den hver dag. 
I sol og i uvær - alltid skapte den store fabrikkroppen, røyken og himmelen noe interessant å se på. 

Cellulosen vidreførte en århundrelang tradisjon med utnyttelse av noen av de naturessursene Telemark har å by på - skog og vann. Skien vokste frem som by rundt alle sagverkene drevet av fossene i området. På Telemarkskanalen kunne bøndene i grisgrendte fjellbygder fløte tømmeret sitt til sagene i Skien og på den måten tjene nok til å heve levestandaren fra sveltihjel til akseptabel. 

I dag er Union lagt ned og kanalen brukes ikke lenger til fløting. Bøndene har ikke noe sted å sende tømmeret sitt og bare et fåtall kan nå leve av å være bonde i Telemark. 

Kun 1 % av de gamle beitemarkene er fremdeles i drift og mange av de gamle beitemarksplantene er i ferd med å bli borte.

Et stort tap, spør du meg.