Den gamle steinkirka i Seljord gjør et mektig inntrykk. Jeg stopper gjerne der hvis jeg kan og spaserer litt rundt på kirkegården. Ser på gravstenene og inskripsjonene og lever meg inn i disse menneskenes liv. Kjenner på roen som hersker på en gravplass og tenker på hvilke forhåpninger menneskene som ligger der har hatt for livene sine og hvordan livet deres så ble. Man kan lese mye ut av de enkle tekstene på en gravstein. 

Og ikke minst finner jeg mange fine motiver til tegning, maleri og foto rundt disse gamle steinkirkene. Den norske maleren Harriet Bakkers kirkeinteriører var noe av det første i malekunsten som fanget min interesse. 

Kirka i Seljord er fra 1180 og er dermed blant de eldste steinkirkene i landet. Den er én av rundt 150 som står igjen fra middelalderen - etter reformasjonen ble de andre 150 ble revet og steinen benyttet til noe annet.

I Telemark er vi heldige som har flere fine steinkirker som fremdeles er i bruk; både i Seljord, Kviteseid, Sauherad og Gjerpen. Selv har jeg veldig mange gode minner fra opplevelser rundt kirka i Kviteseid, der mange av forfedrene mine fra gammelt av ligger. Lite gjør meg så godt som å sitte der i time etter time, se utover vannet og tegne eller male. 

Ruinene etter kirkene på Holla, i Bamble og på Kapittelberget er også fine utfartsmål med en god ro som gir et vell av motiver for den som søker det. Vår felles historie har utspillt seg på disse kirkevollene og det gjør dem verdifulle og betydningsfulle for oss. Det gjør godt for mennesket å kjenne seg som én i en lang rekke likesinnede som har bodd og levd og elsket og lidd på jorda tilbake til tidenes morgen. 

De gamle, norske steinkirkene er monumentale byggverk med røtter tilbake til middelalderen. De har en tyngde (også bokstavlig talt), en varighet og en verdighet som gjør dem til unike minnesmerker over en lang historisk periode. 

I et land som Norge hvor det dominerende byggematerialet har vært det mer forgjengelige trevirket, har vi lite som kan måle seg med steinkirkene i alder. De eldste har stått der i nærmere 1000 år og har sett hele spekteret av menneskenes liv på jord gjennom generasjon etter generasjon; tragedie og død, forelskelse, håp og nytt liv.

Store, flotte vinduer i kirkens sørvegg slipper dagslys inn i kirkerommet og fine teksturer i overflatene gjør at det klør i malerens fingre. 

Gamle gravskrifter forteller historier både om samfunnet menneskene levdre i og om enkeltindividers sjebne. Skal si han fikk et flott ettermæle han Jørund Telnes i Seljord:

"Han arbeidde meri fyr folk å fedreland enn fyr seg sjølv."

Det får en annen til å lure på hvem han var og hva han gjorde med sitt liv. Og kanskje det får oss til å tenke litt på hvordan vi selv lever og hva de vil si om oss etter vår tid.

Så fint og så sant.

Værbitte, slitte, skjeve og veldig talende. Historier om levt liv overalt. 

Dette huset står på Ulefoss og er en av de mange boligene Jernverket bygget for sine funksjonærer og arbeidere. Nå har det stått ubebodd og neglisjert i mange, mange år og tidens tann gjør seg tydelig gjeldende. 

Noe skjer når naturen ikke lenger blir temmet. Natur i fri dressur kan bryte ned det menneskeskapte men det kan også skape mye uforlignelig vakkert. For meg er denne skjønnheten deilig å hvile øynene på og den er noe jeg aktivt leter etter og foreviger, både i foto og maleri. Jeg tror muligens mangelen på kontroll og menneskelig styring gir en fornemmelse av frihet som tiltaler oss, kanskje fordi den står i kontrast til vårt ellers ganske kontrollerte og regulerte liv?

Min samboer synes det er rart at jeg liker så godt det vakre i det slitte når jeg ser det andre steder enn hjemme, mens når vårt eget hus kunne trenge et strøk maling eller plenen ikke blir slått ofte nok liker jeg det overhodet ikke. Det handler selvfølgelig delvis om å ta vare på det man har, men det er noe mer også. Noe om å ikke skille seg for mye ut og en redsel for å bli oppfattet som ikke bra nok på en eller annen måte. Det er noe å jobbe med. 

På vei hjem fra hytta kjører jeg gjennom Telemark, og hver gang jeg kjører den veien tenker jeg på hvor heldig jeg er som hører til i dette vakre landskapet. Overalt er det ting øyet og sansene kan glede seg over, og glemte historier som fantasien kan kose seg med.  

Et lite utdrag fra Aasmuns Olavsson Vinje sitt dikt Ferdaminne som stemmer bra med mine følelser når jeg kjører gjennom fylket mitt:

                    No seer eg atter slike fjøll og dalar,

                    Som deim eg i min fyrste ungdom såg,

                    Og sama vind den heite panna svalar;

                    og gullet ligg på snjo, som fyrr det låg.

                    Det er eit barnemål, som til meg talar,

                    og gjer’ meg tankefull, men endaa fjåg.

                    Med ungdomsminni er den tala blandad:

                    Det strøymer på meg, so eg knapt kan anda.

Vi er så heldige å ha arvet en gammel hytte i hjertet av Telemark. Jeg har tilbragt alle somre her som barn og det føles som om dette landskapet er en del av meg. Tarjei Vesaas sitt første dikt "Snø og granskog"  i hans første diktsamling synes jeg sier mye om det å høre til et sted:

Snø og granskog

Tale om heimsleg - 
snø og granskog
er heimsleg.

Frå første stund
er det vårt.
Før nokon har fortalt det,
at det er snø og granskog,
har det plass i oss - 
og sidan er det der
heile heile tida.

Meterdjup fonn
kring mørke tre
- det er for oss!
Innblanda i vår eigen ande.
Heile heile tida,
om ingen ser det,
har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen,
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå borti der,
bøyge greiner,
-og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida,
til det er sløkt 
i våre innlandshjarte.

Fra "Kjeldene" 1946

På sikt håper jeg å kunne holde kurs her også - det er uendelig mange fine motiver i Telemarksnaturen!