I antikkens Hellas hadde man et uttrykt ideal for meningen med et menneskes liv. Det var å utvikle "et vakkert sinn", og i det lå det at man hele livet jobbet for utvikle seg til den beste og minst egosentriske versjonen av seg selv. Det høres ut som et fint ideal for et samfunn å ha. 

Hva er vårt samfunns ideal? Hvordan vurderer vi vår vellykkethet som mennesker? Vårt samfunn er et statussamfunn. Det er legitimt å jobbe for å mele sin egen kake og å velge parti etter det som tjener egen lommebok best. Vår verdi som menneske måles etter hvor godt vi gjør det i arbeidslivet og på hjemmebane, og  vellykketheten vår demonstreres gjennom statusobjekter som dyr bil, den nyeste teknologien i mobiltelefoner, kamera, pc og tv, dyre klær, eksklusive reiser, diamanter og gods og gull. Hvert år handler vi stadig flere og mer eksklusive julegaver. Men gjør denne måten å leve på oss glade? Er det godt for mennesket å leve med et så materialistisk fokus?

Mitt ønske for det nye året er at vi i 2014 bevege oss mot et mer verdibasert samfunn, hvor vi respekterer hverandres egenart og integritet, hvor vi vet å sette pris på hardt tilkjempede praksiser som demokrati og rettferdig fordeling av godene, og hvor vi får økt vår bevissthet om at kloden er vårt livsgrunnlag som vi må bruke mer skånsomt. 

Et riktig godt nytt år ønskes alle! 

The development of "a beautiful mind" was an ideal in classical Greece. The idea was that you had to work continuously your whole life to become the best version of yourself. That sounds like a nice ideal for a society to have.

What's the ideal of our society? How do we value our success as human beings? Ours is a society where it's legitimate to work for yourself and yourself only, where it's ok to choose political party from which politics serves your own economy best. Our personal value is measured according to how well we make it at work and in our private life, and is demonstrated through objects like an expensive car, the newest technology, expensive clothing, exotic travels and big diamonds. What does this way of living do to us? Does it make us happy?


My wish for the new year is that 2014 will move us towards a more value based society, where we respect the integrity and uniqueness of each other, where we appreciate our democracy and social rights that our forefathers fought so hard to establish, and an increased awareness that the earth is our life premise which we have to use more gently if we wish to keep on living well here.


A very prosperous new year to all!

Selvfølgelig savner vi snøen denne julen, det blir liksom ikke så lett julestemning i øsende regnvær. Men samtidig er det jo det været vi har nå for tiden, og ikke noe vi gjør kan endre på det. Det vi kan gjøre er å se etter det som er skjønt i det som er. Og det har vært mye skjønt å se i desember. 

Det aller vakreste ligger i det å være i live og å se.

Dette er bilder fra søndagens romjulstur i nærskogen, som er der jeg som regel går på tur.

Of course we miss snow this wet Christmas, it's not easy to achieve the right Christmas feeling in pouring rain. But that's the weather we've been given this season, and there's nothing we can do to change it. What we can do is to look for all things beautiful in whatever is around us. And there has been a lot of beautiful things to see this december. The most beautiful of all is to be alive and to see. The pictures below are from yesterdays hike i our near by forest, which is where I use to wander and wonder. 

Jeg leser om filosofen Albert Schweitser, som mottok Nobel-prisen for sitt arbeid med sin "Ærefrykt for livet"-etikk. Schweitsers filosofi baserer seg på at det eneste vi kan være helt sikre på er at vi lever, og at vi ønsker å fortsette å leve. Og at dette er noe vi har til felles med alt annet som lever, fra elefanter til gresstrå - og, selvfølgelig, hvert eneste menneske. Vi er derfor brødre og søstre med alt det som lever på jorda, og vi skylder alt levende den samme omsorg og respekt som vi ønsker for oss selv. 

Jeg ser dikteren Hans Børli som veldig samstemt med Schweitsers filosofi:

TRÆR

Trær
har alltid vært
mine nærmeste venner.

Det var stunder av stillhet da
jeg plutselig forsto
hva trærne tenkte.
Førte stumme samtaler med dem
med hendene lyttende lagt
mot ru, solvarme stammer.
Det var ikke visdom vi utvekslet
men naken eksistens, fingertupp-tanker,
mumlende sevje-ord. 

                                               -  Hans Børli  -

Og som Hans Børli selv anfører i diktets begynnelse:

"Poems are made by fools like me
but God alone can make a tree."

                                               -  Joyce Kilmer  -

Det er noe med jordfargene, de har en egen tiltrekningskraft. Både i foto, maleri og tegning liker jeg de nedtonede, brunlige valørene. Når jeg ser gjennom årets bildeproduksjon, ser jeg at jeg har brukt dette uttrykket mye. Her følger en liten oppsummering av året -  i sepia:

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne 
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold signet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

                                                 -  Hans Børli -

Jeg har lenge strevet med den store materialismen vi alle er en del av. Jeg synes det er vanskelig at vi forbruker så mye mer enn vi har behov for, mens mange i verden har mye mindre enn de kunne trenge. I forbindelse med jula blir det ekstra tydelig, når vi må vri hodene våre for å finne på meningsfullle gaver å kjøpe til hverandre, vi som allerede har mer enn vi trenger. 

I fjor bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette ubehaget. Fra i år av ville jeg lage julegavene selv, for så å kunne gi bort presanger jeg kjenner at jeg står inne for.

Jeg landet på at jeg ville lage appelsinmarmelade og inviterte med meg en venninne med samme interesser. Vi satte av en dato i november og kombinerte det med en hyttetur hvor vi og ungene laget appelsinmarmelade i store mengder. 

Syltetøyet ble fylt i gjenbruksglass og siden dekorert. Mye kjærlighet og mange timer ble lagt ned i arbeidet. Resultatet ble gaver jeg har gitt bort med stolthet og glede. Det har vært deilig å kunne slippe kjøpesenterstresset før jul. Jeg har kunnet bruke tiden min på slikt som gir meg glede. Jeg har ikke følt meg som en fange av kommersialismen. Jeg har tatt julen tilbake! (Det høres sikkert klamt ut, men det er faktisk sant)

(Jeg må legge til at ungene har vært unntatt fra mitt nye juleregime - de ville, merkelig nok, ikke ha syltetøy som julegave..! Men de var ivrige og flinke hjelpere i marmeladeproduksjonen.)

Da jeg skulle ha en gave til min venninne marmelademedprodusenten, kom jeg litt til kort; det ville bli litt rart å gi henne enda mer syltetøy. Samtidig tenkte jeg på en annen venninne som har vært så snill å gi oss hjemmelaget leverpostei hvert år og jeg gledet meg til å kunne sende med henne noe jeg hadde laget og som jeg visste hun ville sette pris på. Sånn kom jeg til å tenke på at det hadde vært hyggelig å lage en byttering før jul - en avtale mellom kjente at vi utveksler hjemmelaget julemat. På den måten ser jeg for meg at jeg kan lage mitt syltetøy, andre kan lage sine spesialiteter og ved å utveksle kan vi få et helt julebord fullt av de deiligste saker uten å forstrekke oss. 

Som sagt så gjort. Jeg har nevnt det for de jeg har pratet med nå før jul og som jeg har tenkt kunne være interessert. Alle har møtt tanken med entusiasme. Foreløpig er vi fem stykker og vi har allerede satt datoen for byttemøte. Innen neste jul tror jeg vi kommer til å være mange flere. 

En riktig god jul ønskes dere alle! 

Tradisjoner betyr mye for oss mennesker. Mer enn vi kanskje skulle tro. For meg betyr det å se "Tre nøtter til Askepott" på julaften mer enn noe annet for min følelse av at det er jul. Tradisjoner kan være så mangt.

En annen av vår families kjæreste juletradisjoner er å dra til Dagsrud Hagebruk og hogge vårt eget juletre. Den lille turen ut i skogen med saga og den årvisse kjeklingen mellom ungene om hvilket tre som er det fineste er viktig nok. Men viktigst for meg er det likvel bare å komme til dette stedet hvor de virkelig vet hva som er viktig i menneskelivet.  

Dagsrud er en familiedrevet plass som engasjerer tre generasjoner. Hver gang jeg er der og samme hvem jeg snakker med oppstår det en fin samtale om de viktige verdiene i livet. Driverne er mennesker som har tenkt gjennom saker og ting, som har gode verdier og kunnskap om historie, og som evner å trekke de lange linjene. Det er så godt å treffe sånne mennesker. Jeg føler meg hjemme i verden da. Jeg kjenner at jeg hører til blant menneskene. 


Og ikke minst: go'følelsen på Dagsrud hjelpes på av bål med gapahuk og svartkjel med kaffe. Pluss at svelene der er så gode.. ;) Anbefales!

Det er hastige tider har jeg blitt fortalt.
Jeg tror ikke tiden er hastigere enn man gjør det til selv. Vi bestemmer. Det er våre liv.

Ta tiden tilbake.
Tiden er din egen. 
Det er denne tiden vi har.
I morgen vet vi ikke noe om. 
Kjenn etter;
hva gjør deg godt?
Hva er riktig og hva er galt for deg?
Du kjenner det hvis du kjenner etter.
Hvilke verdier vil du leve ditt liv etter?

De store spørsmålene.
Noen ganger er det lurt å gå en runde.
Med seg selv.
Og med andre. 
Man kommer ut sterkere,
og tryggere 
på hvor man selv står.
Sikrere på hvem man selv er.

Jeg synes disse vinterkveldene er så fine, når lyset svinner og alt blir blått. 
Vedmodstimen. 
Synk inn i disse to linjene fra Hans Børli:

Stjernene syner deg 
leia heim.

                                    

Motivet på bildet kom vi over på søndag. På tur med en venninne og med kamera i bæresele på magen fanger jeg mange fine øyeblikk. 

De klassiske, greske filosofene skilte mellom naturskjønnhet og kunstskjønnhet. Det er lett å merke hvordan ihvertfall naturens skjønnhet har postitiv effekt på oss mennesker.

Som så ofte tenker jeg på Tarjei Vesaas sine dikt når jeg ser vakker Telemarksnatur:

Ja lia med snøen, 
og tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er
vender vi mot det.

På oppfordring starter jeg et nytt kurstilbud på Atelier Verftet; fra februar blir det formiddagskurs på tirsdager fra kl. 10 - 13. Kurset går over 8 tirsdager, med mulighet for å fortsette videre når de 8 ukene er over.  

Denne gruppa har til hensikt å utvikle vennskap og felleskap kombinert med læring i et trygt miljø. Vi kommer til å legge opp undervisningen ut fra deltakernes ønsker og forutsetninger, og vi vil jobbe med temaer som komposisjon, valør, fargesirkelen, fargeblanding, materiallære, oppbygging av det klassiske, figurative maleriet mm.

Vi kan også bruke disse tirsdagene til å gå på utstillinger og diskutere kunst, vi kan reise på handletur til områder som har bedre utvalg i kunstmateriell, vi kan dra på atelierbesøk til andre kunstnere og vi kan male og tegne i friluft. 

Hvis du har lyst til å male/tegne men ikke får gjort det på egen hånd, kan dette være gruppa for deg. Ved å jobbe med kunst hver uke, få kontinuelig hjelp når man står fast samt å være i et miljø hvor man har en felles kunstinteresse, vil dette kunne bety mye for din kunstneriske arbeid. 

Oppstart: tirsdag 4. februar 10-13
Pris: 2.400,- kr (8 ganger)

Jeg har veldig god erfaring med det å tilhøre en malegruppe - både fra grupper jeg selv har vært en del av og fra arbeidet med kursister. For tiden har vi tre ulike grupper på Atelier Verftet; på onsdagene møtes gjengen som leier lokalet sammen, på tirsdag kveld har jeg kurs med en gruppe som har vært sammen i mange år og torsdag kveld møtes en maleklubb med medlemmer som har utgangspunkt fra mine kurs. Medlemmene av alle disse gruppene finner mye glede i fellesskapet og de gjør mye hyggelig sammen, i tillegg til å nære hverandres maleglede.

Hvis du er interessert i å tilhøre en slik gruppe og ønsker å vite mer, ta gjerne kontakt med meg på tlf 92 26 08 36 eller [email protected]

Jeg elsker bøker. Bøker er med på å gi mening til livet mitt. Når jeg leser er jeg rett og slett lykkelig. Så jeg leser så mye jeg kan. Fiksjon, lyrikk, kokebøker, historie, hagebøker, men først og fremst fagbøker om kunst og kunstprodusjon og, ikke minst, biografier. Om kunstnere, forfattere og andre interessante mennesker. Til stor glede og inspirasjon.

Å få en bokpakke i posten fra Amazon er som en liten julekveld. Så mye forutsigbar glede pakket ned i en eske. 

Hvis du ikke har brukt amazon.com anbefaler jeg deg å prøve - verdens største bokhandel på nett med all verdens litteratur for deg å velge blant. Til en rimelig penge. Fordi det er momsfritak på bøker kommer det ikke noe påslag fra tollvesenet når pakken kommer hjem til deg - du betaler kun pris + porto. Men pass på; bestiller du cd'er eller dvd'er i samme pakke er saken en ganske annen..

Som kjent for en del liker jeg gjenbruk. 

Jeg liker at ting er preget av elde og av bruk. Spor av levd liv tiltaler meg.

Jeg liker at ting har en historie - enten tydelig og lesbart, eller mer implisitt. Under en renovasjon jobbet vi oss en gang ned gjennom utallige lag med modernisering til det originale tregulvet i en over 100 år gammel leilighet i Oslo. Merkene etter menneskene som hadde tråkket spor gjennom mange års bruk var tydelige. Vi kunne se hvor vedkomfyren hadde stått, og foran den var gulvet slitt ned slik at nivået var lavere enn det rundt. Det ga en god følelse. Å kjenne at vi gikk i sporene - bokstavlig talt - til generasjoner før oss. Å forestille seg hvordan livene deres hadde vært.

 Bildet over er fra nok en tur til Skrot-Tor. Muligheten for å finne en "skatt" gjør det alltid gøy å ta seg en tur. Og hver gang er det noe å finne.. Nesten umulig å komme seg hjem uten å fylle opp bilen først. 

Det er ikke alltid like populært når jeg kommer hjem med alle disse "skattene". Noen ganger sniker jeg meg opp på garasjen og setter fra meg, men jeg blir som regel oppdaget. 
Og så tilgitt :)

Det er hyggelig å handle hos Tor - han er raus, uegennyttig og vennlig; en sann filantrop. 
Det er en skjelden og verdifull vare.

Et lite haikudikt fra min faste plass ved siden av min venn den varme, gode vedovnen:

Tikkende klokke
knitrende ovn 
utenfor - et teppe av snø

Fra forskjellige sammenhenger har jeg merket hvor godt det er å kjenne at vi er en del av en historisk rekke. 

På Atelier Verftet har vi mang en gang kjent på den gode følelsen av samhold som oppstår når vi gjør praktisk arbeid sammen som hører til innenfor en tradisjon med historiske røtter langt tilbake i tid. 

På grafikkverkstedet for eksempel, når vi står der og gjør hardt, fysisk arbeid som er helt likt det grafikere har gjort i hundrevis av år. Kjenner den samme varmen som Rembrandt kjente når han varmet opp kobberplata for å få trykksverten til å fylles i furene. Får like mye av den seige, svarte sverten under neglene som Dürer må ha hatt, den som ikke går bort samme hvor mye du skurer. 

Eller når vi grunderer lerret etter den samme oppskriften de brukte i renessansen.  Den gode følelsen av å gå i noens fotspor og at noen kommer etter en. En følelse av å henge sammen. Med rekken av mennesker som har gått før oss og de som kommer etter. Med alt og alle som lever, og ikke minst med de vi jobber sammen med her og nå. En tydelig følelse av å høre til. På tvers av interesser, slektskap, vennskap. Å høre til på jorda og blandt menneskene, bare fordi vi alle er mennesker, i livet, på jorda.

Det er mangt slags arbeid og diverse fellesskap som kan gi denne go'følelsen. Å bake lefser sammen for eksempel. Eller å hogge ved. Å ha nabodugnad og rydde opp i skogen. 

Men egentlig trenger vi ikke være fysisk tilstede i fellesskapet for å kjenne at vi har en selvfølgelig plass i det. Alene i skogen, under stjernehimmelen eller foran bålet, er det like merkbart. 

La deg aldri lure til å tro noe annet - vi hører til, alle sammen.

Vi ser mye på månen her fra vårt for tiden dunkelt opplyste hjem. Det er fint.

Noen få linjer fra Tarjei Vesaas i den forbindelse (selv om månen i disse dager ikke er rund..):

NÅR ALT ER RUNDT
Den gode gule månen
står full og rund
i djupe djupe blånen

Det kvite
Meg og mitt
betyr så fattig lite
mot det du ser
i stjernene en klarværskveld.
Det kvite.

                                                                  Hans Børli

Jeg liker å gå tur i skogen i mørket. Uten lys. Fumle litt til å begynne med, måtte gå veldig sakte for ikke å snuble. 

Etter noen minutter begynner øynene og de andre sansene å tilpasse seg mørket, og foten kan igjen settes trygt på stien. 

I skogen, alene, i mørket føles alt trygt. Jeg har oversikt, jeg får med meg det som skjer. De få andre som er i skogen går med lykt og kan ikke se meg. 

Inne forandrer også alt seg hvis vi i vinterkveldene slår av det kunstige lyset og bare bruker ilden som lyskilde. Slår av tv, data, høy musikk og mobil. Setter seg ned uten å gjøre noe spesielt. 

Bare være i livet. 

Det moderne livet bombarderer oss med sanseinntrykk. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden går det ofte i ett kjør - vi lever i en strøm av lyd (radio, tv, musikk, telefon), lys (kunstig innelys, tv, dataskjerm, mobilskjerm), flimrende bilder i rask bevegelse (tv, data, mobil, spill, reklame) og kjemiske stimulanser (kaffe, alko, sukker, nikotin, kunstig smakstilsetninger).

 I tillegg er livene våre ofte så fulle av avtaler, forpliktelser og ting vi har lyst til å få med oss at vi i løpet av en dag ikke har mange øyeblikk med fri tid. 


 For egen del merker jeg for eksempel godt at hvis jeg ser på aktionfylt film, tragisk tv eller scroller gjennom facebook og Instagram om kvelden så gjør det noe med hvor mye hvile jeg finner om natten.

Hva gjør vår nye livsstil med oss? Gir den oss gode liv?

Nok en helg med portrettkurs på Atelier Verftet er til ende. Hyggelige mennesker, fine samtaler og mye god tegning og maling har gjort dagene veldig gode. 

Kurs i portrettmaling starter opp på fredagskvelden med en blyantskisse av ansiktet vi skal bruke helgen på å male. Når vi har blitt kjent med ansiktet i en tegning er det mye lettere neste dag å male opp det samme motivet i én farge, slik vi alltid starter et maleri i den klassiske, figurative metoden jeg bruker i undervisningen. 

Bildet over viser hvordan maleriet ser ut når lørdagen er ferdig - opptegning og valører (lys/skygge) er på plass og vi er klare til å begynne å jobbe med full palett (dvs alle fargene) dagen etter.

Når vi møtes søndag er lørdagens undermaling tørr og klar for neste strøk. 

Det er alltid spennende å begynne å legge på fargene og noen ganger kan vi til å  begynne med bli litt skuffet. Portrettet i én farge har en særegen, vakker kvalitet og fargene kan virke unødvendige og forstyrrende. Og så høyner vi vanskelighetsgraden betydelig når vi tilfører farge! De fleste føler seg litt på tynn is til å begynne med, men med en strukturert tilnærming til fargeblanding klarer alle å finne frem til fine hudtoner. 

Det er alltid gøy å se hva kursister får til i løpet av en kort helg - det er som et lite mirakel hver gang å se de hvite lerretene forvandles til troverdige ansikter. 

Først når helgen er over kjenner vi hvor slitne vi er. Mens kurset står på anstrenger alle seg maksimalt for å sette ut i livet det de lærer og få til noe bra på lerretet. Det tar på å jobbe så konsentrert, men det er også veldig tilfredsstillende - i disse stundene forsvinner alle andre tanker og tiden ved staffeliet oppleves som velkomne, fordypede fristunder.