Valmue - er det den skjønneste av alle blomstene?

De ville, på engene,

De villige, i havesengene,

De store papavene,

De med de flikkete bladene,

Og ikke minst

Den blå med poesi i navnet:

Valmuesøster..

Det jeg liker best med valmuen er dette:

• De papirtynne, krøllete kronbladene som slipper lyset gjennom
• Den hårete, tynne og krokete stilken
• Frøene - så mange, og som kan spises
• Frøhuset - både når det står grønt og umodent, når det har blitt brunt og har åpnet seg, og når det har ligget i jorden og blitt til et skjelett.

Poppy er forresten det engelske navnet på valmue.

I malekunsten blir valmuen verdsatt for oljen vi får fra den: valmueolje eller poppyseed oil. Den er en av de mest senttørkende oljene og gjør det mulig å male lenge uten at fargene tørker. 

Og i tilegg er den jo et evig og yndet motiv for malerne. 

Lykka er de små øyeblikkene når tida stopper opp og freden senker seg.

Lykka er en god kopp te i ro ved kjøkkenbordet.

Lykka er å kjenne at man henger sammen med generasjonene og omgivelsene.

Duken har bestemoren min vevet. Hun var stolt av den for den var et krevende stykke arbeid. Den har alltid ligget på bordet på hytta og jeg har alltid likt den.

Bordplata var med fra "gamlehytta" - stølen familien brukte som hytte før "nyhytta" ble bygget for 70 år siden. Den er tydelig merket av tidens tann med markhull og sår.

Det gir meg en følelse av å høre til.

Her om dagen var jeg så heldig å få alle disse akvarellfargene i gave - en snill venn ga meg dem av sitt overskudd.

Å overraskende komme i besittelse av noe sånn, det er som å få en skatt i hendene. De er så vakre og så verdifulle disse små pigmentkakene, og de bærer i seg så mye potensiale.

Fin estetikk i innpakningen gjør disse til små smykker.

Jeg har satt meg til rette ved det gamle kjøkkenbordet på hytta. Etter en intens kurshelg må jeg passe på å ta meg litt fri og slappe av. Hvis man ikke gjør det er det fort gjort å jobbe hele tiden når man driver egen næring; hverdager, kvelder, helger og ferier blir gjerne brukt til arbeid. Og da kan man bli litt sliten selv om en holder på med noe man liker veldig godt.

Jeg syntes det var interessant å bli kjent med de nye fargene - det var en del nye pigmenter jeg ikke har hatt på akvarellpaletten min tidligere.

Takk Fred - disse kommer jeg til å få mye glede av!

Denne utsikten møtte meg da jeg kom på atelieret i går.

Hver eneste dag er det mye interessant å se rundt Porsgrunnselva - mange fine stemninger som oppstår når vannet fordamper og det blir dis eller frostrøyk.

Jeg liker de tunge, mørke motivene bedre enn blå, skyfri himmel.

Farger er et uendelig stort og spennende felt og hvilke farger som snakker til hjertet vårt varierer fra menneske til menneske.

Den fargen jeg liker best, og som jeg alltid kommer tilbake til, er den blå fargen. 

Blåfargen omgir oss på alle kanter - først og fremst fordi himmelen og dens speiling vannet oppleves som blå.  

Blåfargene strekker seg fra lilla på fargesirkelen og bort til turkis, som i sin tur går over til grønn.

Mens jordfargene er lette å finne - vi graver ut mineraler fra jorda og finner dempede brun-, gul-, grønn- og rødfarger - er blåfargene virkelig skjeldne i mineralriket. 

Siden menneskene til alle tider har ønsket å gjengi det de ser rundt seg har det alltid vært et ønske å finne et blått pigment til maling og man har lett høyt og lavt.  

Mineralet cobolt har vært brukt til å farge glass siden bronsealderen. Men cobolt er både vanskelig og farlig å utvinne og det har derfor alltid vært et dyrt og utilgjengelig pigment. En måte å gjøre cobolt mindre dyrt på var å knuse coboltfarget glass og lage en blå maling av dette - såkalt smalt. Eneste bakdelen var at blåfargen forsvant etter noen år..

Blaafarveverket på Modum var i sin tid verdens største produsent av cobolt. 

I dag er fremdeles maling laget av ekte coboltpigment veldig kostbar.

Blåfargen Indigo utvinnes fra planten på bildet over og ble produsert i store mengder i - ja, nettopp - India!


Indigo har blitt brukt som fargestoff siden antikken, men gir ikke den samme klare blåfargen som cobolt. På grunn av dårlig lysekthet i oljemaling har den ikke vært like populær som cobolt og ultramarin.

Kolonialiseringen av Asia og Amerika åpnet nye dører også når det gjalt farger til det europeiske maleriet. Ultramarin ("fra andre siden av havet") ble laget ved å knuse halvedelstenen lapis lazuli, som i all hovedsak ble importert fra Afganistan. 

Ultramarin var i sin tid den suverent dyreste fargen på paletten - den hadde en periode en gramvekt som var høyere enn gull! Middelalderkunst med mye ultramarinblått er bilder bestilt av konger og keisere. I forseggjorte kontrakter ble det på forhånd avtalt hvor stor del av maleriet som skulle dekkes med blått og gull. Maleriet på bildet under er mer eller mindre heldekket med ultramarin og gull. Det er ett av de mest kostbare i kunsthistorien og vi er så heldige at vi kan beskue det gratis (ingen inngangspenger!) på National Gallery i London. Anbefales!

 I 1822 klarte man å fremstille fargen ultramarin syntetisk (kjemisk), noe som gjørde den til ett av de rimeligste pigmentene vi har i dag. Det er fremdeles en ualminnelig vakker blåfarge og nå er den tilgjengelig for oss alle!

Pigmentet Cerulean ble første gang laget rundt 1800 fra mineralene cobolt og tinn. Den blir høyt verdsatt i malekunsten på grunn av sin klare, blå farge, sin uovertrufne fargeekthet og sin dekkevne.

Cerulean er det dyreste av de blå pigmentene. Mens ultramarin koster rundt 100 kr for en 50-grams maletube og cobolt 350 kr, ligger cerulean på nærmere 700.

Det finnes mange blåfarger på markedet som er tilgjengelige for oss nå. Etter at man har lært å produsere de forskjellige pigmenene "syntetisk" (merket med "hue" på tuben eller på fargekartet) kan vi lage hva som helst. Ta en tur til din forhandler av kunstmateriell og la øyet glede seg over alle fargene.

Denne helga er det på ny malekurs på Atelier Verftet og vi konsentrerer oss om landskap. 

Landskapsmaleriet er en gammel disiplin og springer ut fra menneskets glede over sine omgivelser. Noen av oss er laget sånn at når vi ser noe som griper oss får vi lyst til å gjengi det - kanskje for å holde fast på noe godt?

Fordi vi bor i Norge og fordi vi nå er i oktober måned kan vi ikke lenger male ute i det fri; været er for usikkert. Da har vi heldigvis fotoet å ty til som hjelpemiddel, og på denne måten kan vi ta med oss et minne om noe som har berørt oss i landskapet inn i studioet - det være seg en solnedgang, noen spesielle skyer, en vakker eng eller tuntreet på bestemors gård.

Fotoet over er fra Kilebygda hvor vi hadde malekurs i sommer. Dette motivet bruker jeg som utgangspunkt for det jeg går gjennom på helgens landskapskurs. Fordi praksis er mye lettere å fordstå enn teori pleier jeg å bruke litt tid på å vise hvordan jeg går frem når jeg bygger opp et realistisk maleri.

De som kommer på kurs kan så selv bestemme om de vil lære det vi går gjennom på kurset ved å male det samme motivet som meg, eller om de heller vil male sitt eget motiv. Mange syenes at det kan være greit i starten å male det samme som meg for å senke vanskelighetsgraden.

Jeg maler selv innenfor den realistiske tradisjonen og bruker den klassiske, figurative metode i oppbyggingen av maleriet - en velutprøvet tilnærming som går tilbake til renessansen. Gjennom flere år som kursholder har jeg jobbet mye med å utvikle en praktisk, pedagogisk metode som sikrer gode og raske resultater for alle som kommer på kurs. Jeg er opptatt av å formidle kunnskap om billedskaping og å trene opp ferdigheter, og fordi vi forkuserer på dette ser vi også gode resultater raskt.

Maleriet over viser første trinn i oppbyggingen av et landskapsmaleri. Det er malt i kun én farge; burnt umber og vi gjør dette i løpet av den første kurskvelden. Det er ganske utrolig å se hva man får til med bare denne ene fargen - ja, noen ganger kan jeg bli så fornøyd med oppmalingen i burnt umber at jeg velger å ikke gå videre men avslutte maleriet her.

Andre kursdag går vi gjennom fargene og deres plass på paletten, og vi begynner så å legge dem inn i maleriet etter en bestemt fremgangsmåte . Dette fortsetter vi med søndag og når denne dagen er over er de fleste ganske overrasket over å se hvor mye man kan få til på en helg.

Senere kan vi legge farger i lasurer over bildet og helt til slutt signerer og fernisserer vi maleriet. Og hvis vi er sånn tålelig fornøyd kan vi jo til og med henge det opp på veggen! 

Jeg var så heldig å komme med på Telemarksutstillingen med dette maleriet i år - det er alltid gøy å komme gjennom det nåløyet en juryert utstilling er. 

Telemarksutstillingen er en gammel og fin tradisjon hvor profesjonelle og amatører kan levere kunstneriske arbeider på like premisser og få dem juryert av tre jurymedlemmer utenfra Telemark oppnevnt av Skien Kunstforening. Utstillingen vises 4 steder i fylket og starter i år på Rjukan hvor det er åpning lørdag 19. oktober. Siden vises den i Kragerø og Vrådal for så å avsluttes i Skien etter jul.

Som så mye annen virksomhet innen kulturlivet drives Telemarksutstillingen av frivillige ildsjeler. Jo flere som sender inn arbeider og jo flere som besøker utstillingene jo sterkere står denne verdifulle institusjonen. 

Innleveringsfrist til neste års utstilling er i august 2014 - følg med i avisene for nærmere dato for innsendelse.  

Jeg bruker en del tid på å studere andres kunst - både gjennom å lese bøker og gå på utstillinger. Mye av det jeg kan innen tegning og maling er kunnskap jeg har tilegnet meg på denne måten. Kunstbøker er blandt mine kjæreste eiendeler; 
både bildene og tekstene i disse bøkene er av stor verdi. 

Jeg vil benytte denne bloggen til å dele kjente og ukjente kunstnerskap med andre og starter med John Bauer, Sveriges store eventyrillustratør.

John Bauer er for Sverige hva Theodor Kittilsen er for oss. Hans naturromantiske, trolske eventyrillustrasjoner hører til blandt de store klassikerne i europeisk illustrasjonskunst og henger naturlig sammen med samtidige kunstnere som Alphonse Mucha og Gustav Klimt.

John Bauer døde bare 36 år gammel men etterlot seg en rent utrolig mengde vakre tegninger og malerier - vel verdt å se litt på!

I sommer var jeg så heldig å tilbringe noen dager i vakre Lisboa. Som alltid er det motiver som står øverst på min agenda og på steder som Lisboa er det motiver hvor man snur og vender seg.

Disse bildene er fra klosteret i katedralen Sé som ligger i den gamle bydelen Alfama, hvor gamle bytrikker snor seg gjennom umulig trange gater og fadoen - Portugals bittersøte og lengtende folkesang - har sitt opphav og fremdeles kan lyttes til. 

Saudade er det uoversettelige portugisiske ordet uløselig knyttet til musikksjangeren fado som forsøker å beskrive en melankolsk lengsel etter en følelse av ubotelig tap. Det høres dramatisk og pompøst ut når man skal beskrive det med ord, men hør bare hvor inderlig og berørende Miguel Capucho synger om avskjeden med et elsket sted - "Adeus, Mouraria": 

Portugiserne går for å lytte til fado for å få utløp for følelser. Fado er både sorgtung og lett - man gråter og ler. Og da mener jeg man, for fado er et sted hvor også menn er tillatt å la følelsene få utløp. 

Jeg hørte første gang fado på radioen og selv uten å forstå noe av teksten kjente jeg hvordan fadoens formidlede saudade nådde frem til meg.

Høsten er også en fin tid. For meg er den er litt mer krevende å like enn de varme årstidene, men etter den lange, fine sommeren vi har hatt i år er det lettere å gå vinteren i møte. Med varmen fra sommeren i ryggen kjenner jeg at jeg kan sette pris på de kjølige nettene og de fuktige, grå morgenene. 

Høstens palett er både dempet og briljant; grønnfargene misten kraften sin mens bladene på trærne kan får kraftige sjatteringer i rødt, gult og orange.

Hvilke farger som snakker til oss er veldig individuelt. Selv er jeg veldig glad i det grågule landskapet vi ser senere på høsten, og selv om jeg gleder meg stort over rødfargene i villvinen over er det skjelden jeg velger disse fargene når jeg skal male et maleri. For andre er det de varme fargene i høsten som tiltaler mest. 

Heldigvis kan vi med en relativt begrenset mengde maletuber
 i malekassa vår finne frem til akkurat de fargene som betyr noe for oss!