En uke på vinterferie uten nett får konsekvenser for bloggingen. Men det blir også mange fine naturopplevelser og bilder. 

// One week without internet leaves the blog empty. But the result for me has been many nice moments in nature and a lot of pictures and plans for paintings.  //

Et zen-øyeblikk i hagen - god helg alle sammen!

//  A zen moment from the back yard - happy weekend everybody!  //

Greit å minne seg selv om innimellom - fort gjort å glemme!

// Note to self: Just breathe! //

Uka har vært full av snømåking. Som er både slitsomt og forfriskende. Det er lett å gi etter for jeg-haaater-vinter-og-snø-følelsen, men den er jo her åkke som, både vinteren og snøen, samme hvor lite jeg liker det. Så jeg prøver heller å kjenne på hvor deilig det er å føle seg som en barsk norman som trosser vind og vær og fikser dette tøffe, nordlige livet. Noen ganger fungerer det. Andre ganger ikke.

Jeg liker godt lørdager uten planer. Bare sitte inne og drikke kaffe og gjøre det jeg har lyst til. Det er skjelden jeg har en hel helg uten jobbing, og denne helgen forbereder jeg to nye kurs, men innimellom tar jeg meg tid til å gjøre helt andre ting. Som å lage appelsinmarmelade. Denne marmeladen var som noen av dere vet julegaven fra meg i år, og i tillegg koser jeg meg veldig med den selv. Det smaker så godt, det gir en god følelse å vite at jeg har laget syltetøyet selv og derfor vet alt (vel, vel..) om innholdet og så er det så fint å sitte der og skjære disse sitrusfruktene og ta inn de deilige duftene.

 Dette er kjernen i billedskaping for meg - gleden over alt som er fint og dyrebart i livet. Dette er det jeg vil formidle i bilder og tekst: ta inn livet så mye du kan, sett pris på det i alle sine fasetter, vern om demokratiet og den fantastiske jorda som vi er helt avhengige av og ikke tenk på hva andre mener, men lev ditt eget liv i tråd med deg selv og hva du tenker er rett og galt.

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid -

Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

                                             -  Hans Børli  -

Helt siden vi flyttet til Skien for 13 år siden har vi hatt høner i hagen. Dvergcoquiner for å være helt presis. Det er de små, buskete med dusker på bena.  De gir oss så gode egg; små, søte og med en gullgul plomme som fyller nesten hele egget. Det er nok fordi de spiser insekter og ferske, grønne saker hele dagen - de går fritt og har hele skogen bak huset  å ta av.
 
 

Selvfølgelig savner vi snøen denne julen, det blir liksom ikke så lett julestemning i øsende regnvær. Men samtidig er det jo det været vi har nå for tiden, og ikke noe vi gjør kan endre på det. Det vi kan gjøre er å se etter det som er skjønt i det som er. Og det har vært mye skjønt å se i desember. 

Det aller vakreste ligger i det å være i live og å se.

Dette er bilder fra søndagens romjulstur i nærskogen, som er der jeg som regel går på tur.

Of course we miss snow this wet Christmas, it's not easy to achieve the right Christmas feeling in pouring rain. But that's the weather we've been given this season, and there's nothing we can do to change it. What we can do is to look for all things beautiful in whatever is around us. And there has been a lot of beautiful things to see this december. The most beautiful of all is to be alive and to see. The pictures below are from yesterdays hike i our near by forest, which is where I use to wander and wonder. 

- Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
- La det ikke stivne 
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold signet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

                                                 -  Hans Børli -

Det er hastige tider har jeg blitt fortalt.
Jeg tror ikke tiden er hastigere enn man gjør det til selv. Vi bestemmer. Det er våre liv.

Ta tiden tilbake.
Tiden er din egen. 
Det er denne tiden vi har.
I morgen vet vi ikke noe om. 
Kjenn etter;
hva gjør deg godt?
Hva er riktig og hva er galt for deg?
Du kjenner det hvis du kjenner etter.
Hvilke verdier vil du leve ditt liv etter?

De store spørsmålene.
Noen ganger er det lurt å gå en runde.
Med seg selv.
Og med andre. 
Man kommer ut sterkere,
og tryggere 
på hvor man selv står.
Sikrere på hvem man selv er.

Jeg synes disse vinterkveldene er så fine, når lyset svinner og alt blir blått. 
Vedmodstimen. 
Synk inn i disse to linjene fra Hans Børli:

Stjernene syner deg 
leia heim.

                                    

Et lite haikudikt fra min faste plass ved siden av min venn den varme, gode vedovnen:

Tikkende klokke
knitrende ovn 
utenfor - et teppe av snø

Fra forskjellige sammenhenger har jeg merket hvor godt det er å kjenne at vi er en del av en historisk rekke. 

På Atelier Verftet har vi mang en gang kjent på den gode følelsen av samhold som oppstår når vi gjør praktisk arbeid sammen som hører til innenfor en tradisjon med historiske røtter langt tilbake i tid. 

På grafikkverkstedet for eksempel, når vi står der og gjør hardt, fysisk arbeid som er helt likt det grafikere har gjort i hundrevis av år. Kjenner den samme varmen som Rembrandt kjente når han varmet opp kobberplata for å få trykksverten til å fylles i furene. Får like mye av den seige, svarte sverten under neglene som Dürer må ha hatt, den som ikke går bort samme hvor mye du skurer. 

Eller når vi grunderer lerret etter den samme oppskriften de brukte i renessansen.  Den gode følelsen av å gå i noens fotspor og at noen kommer etter en. En følelse av å henge sammen. Med rekken av mennesker som har gått før oss og de som kommer etter. Med alt og alle som lever, og ikke minst med de vi jobber sammen med her og nå. En tydelig følelse av å høre til. På tvers av interesser, slektskap, vennskap. Å høre til på jorda og blandt menneskene, bare fordi vi alle er mennesker, i livet, på jorda.

Det er mangt slags arbeid og diverse fellesskap som kan gi denne go'følelsen. Å bake lefser sammen for eksempel. Eller å hogge ved. Å ha nabodugnad og rydde opp i skogen. 

Men egentlig trenger vi ikke være fysisk tilstede i fellesskapet for å kjenne at vi har en selvfølgelig plass i det. Alene i skogen, under stjernehimmelen eller foran bålet, er det like merkbart. 

La deg aldri lure til å tro noe annet - vi hører til, alle sammen.

Vi ser mye på månen her fra vårt for tiden dunkelt opplyste hjem. Det er fint.

Noen få linjer fra Tarjei Vesaas i den forbindelse (selv om månen i disse dager ikke er rund..):

NÅR ALT ER RUNDT
Den gode gule månen
står full og rund
i djupe djupe blånen

Det kvite
Meg og mitt
betyr så fattig lite
mot det du ser
i stjernene en klarværskveld.
Det kvite.

                                                                  Hans Børli

Jeg liker å gå tur i skogen i mørket. Uten lys. Fumle litt til å begynne med, måtte gå veldig sakte for ikke å snuble. 

Etter noen minutter begynner øynene og de andre sansene å tilpasse seg mørket, og foten kan igjen settes trygt på stien. 

I skogen, alene, i mørket føles alt trygt. Jeg har oversikt, jeg får med meg det som skjer. De få andre som er i skogen går med lykt og kan ikke se meg. 

Inne forandrer også alt seg hvis vi i vinterkveldene slår av det kunstige lyset og bare bruker ilden som lyskilde. Slår av tv, data, høy musikk og mobil. Setter seg ned uten å gjøre noe spesielt. 

Bare være i livet. 

Det moderne livet bombarderer oss med sanseinntrykk. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden går det ofte i ett kjør - vi lever i en strøm av lyd (radio, tv, musikk, telefon), lys (kunstig innelys, tv, dataskjerm, mobilskjerm), flimrende bilder i rask bevegelse (tv, data, mobil, spill, reklame) og kjemiske stimulanser (kaffe, alko, sukker, nikotin, kunstig smakstilsetninger).

 I tillegg er livene våre ofte så fulle av avtaler, forpliktelser og ting vi har lyst til å få med oss at vi i løpet av en dag ikke har mange øyeblikk med fri tid. 


 For egen del merker jeg for eksempel godt at hvis jeg ser på aktionfylt film, tragisk tv eller scroller gjennom facebook og Instagram om kvelden så gjør det noe med hvor mye hvile jeg finner om natten.

Hva gjør vår nye livsstil med oss? Gir den oss gode liv?

Haiku er tradisjonelle, japanske dikt på 3 linjer. Denne diktningen går mange hundre år tilbake i tid, samtidig som det fortsatt er en levende og populær verseform.

Haikuene er nære, små og taktile observasjoner av et lite øyeblikk i tiden. De starter med en situasjon - for eksempel "Vår i luften" - og føles av en opplevelse (persepsjon). Dette er et haikudikt etter denne modellen:

En sky av hvite
plommeblomster -
hvor er tranene?

Dette haikuet er av Basho, den store fornyeren av haikudiktningen som levde på 1600-tallet og som skrev over ett tusen haikuer. 

Her er ett til av Basho:

Så fint - 
for en gangs skyld ikke å se 
Fujifjellet gjennom tåkedis

Jeg bruker noen ganger haikuformen på sengekanten for å oppsummere en dags inntrykk. Det er fint og klargjørende for meg selv - jeg ser hva som har betydd noe den dagen. Her jeg sitter i sofaen på Atelier Verftet og forbereder kurs kan jeg jo ta et lite vers: 

Ny kurshelg -
kaffelukten sprer seg
i rommet.

God helg! :)

I dag var vi på tur i skogen med kamera og stativ, Tov og jeg. Det er gøy å ta med ungene på det jeg selv synes er aller mest morsomt og meningsfullt.

Naturen er så skjønn i all sin fremtoning. 

Tov spurte meg i går om dette var min favorittårstid og det er det jo egentlig ikke. Jeg fryser så fort og har pleid å synes det er veldig tungt når sommeren forsvinner og kulda kommer krypende. Men jo nærmere jeg studerer hver årstid jo mer begeistret blir jeg for alt det naturen og jordelivet byr oss, kulde eller ei. 

Det er et privilegium å være i livet.

Mennesket er opprinnelig et sansevesen, som alle andre dyr. Det betyr at vi forholder oss til livet gjennom de forskjellige sansene hørsel, syn, lukt, følelser og det taktile. Senere i utviklingen har mennesket utviklet et stort intellekt som gjør at vi ikke lenger er avhengige av sansene i samme grad som tidligere - for eksempel må vi ikke lenger bruke hørselsansen til fulle for å høre om en fare nærmer seg. 

Sanseapparatet vårt kan bli sløvet i den moderne verden hvor intellektet spiller en så stor rolle. Vi kan gå dager uten å være oss bevisst inntrykk som vi oppfatter gjennom sansene. Hjernen kan bli tilsvarende overbelastet av alt det intellektuelle arbeidet. Mange kjenner de blir slitne av sine egne tanker, men det er likevel ofte vanskelig å koble dem ut. 

Å fokusere på sansenes opplevelse betyr at vi gir hjernen en velkommen pause. Det føles godt og vi kjenner oss styrket etterpå. Nordmenn har gjort dette regelmessig gjennom for eksempel å gå tur i naturen. Der er det lett å fokusere på det vakre vi ser, hører, lukter og kjenner. Tankene blir mindre påtrengende og vi føler oss rekreert etterpå. 

Men nordmenn bruker naturen mindre og mindre, og selv i naturen er det mange som dropper sanseopplevelsene og fokuserer kun på trimmen. Fuglesang og vindens visking er for mange byttet ut med høy musikk rett inn i øret.

Jeg kjenner at det å ta inn livet gjennom sansene gjør meg glad og tilfreds. Det er deilig å la hånden gli over et stykke fløyel og kjenne hvordan det står i kontrast til ustrøket lin. Livet er godt når jeg åpner teboksen og nyter den deilige duften som stiger opp. Det kan til og med oppleves som fint å kjenne kulden i nakne føtter mot kaldt tregulv om morgenen eller i vått gress om sommeren. Og så velsignet skjønt som det er når føttene etterpå treffer et varmt badegulv eller stikkes ned i tykke ulltøfler!

På samme måte er det tilfredsstillende å drive med håndfast arbeid. Å bruke en hel dag til møysommelig å skjære opp appelsiner for så om kvelden å se hele kjøkkenbordet fullt av deilig marmelade - det er lite som overgår en sånn go'følelse. 

For meg er dette selve lykken. Gjennom små høydepunkter som den daglige morgenkaffen, å kjenne varmen spre seg fra vedovnen ut i en kald stue eller å kjenne varmt vann over huden i en lang dusj blir livet fyllt av forutsigbar og regelmessig velvære. Gjennom bevisst fokus på livet slik det oppleves gjennom sansene bygger jeg et liv bestående av små men veldig verdifulle lykkelige øyeblikk.

Noe av dette forsøker jeg også å formidle i bildene mine. 

Å tegne, male og fotografere er for meg slike øyeblikk av tilstedeværelse hvor alt er godt. Mange som går på kurs har den samme opplevelsen. Det gjør godt å konsentrere seg intenst om slikt arbeid - tankene trer i bakgrunnen og hjernen får hvile. 

Å drive med kreativt arbeid på denne måten er øvelser i mindfullness. Senere skal jeg arrangere 3-timers kveldskurs i tegning og mindfullness. Jeg kommer tilbake med dato og mer informasjon.
 

Det er tungt når dagene blir kaldere og lyset forsvinner. 
Og vi vet at en god stund skal det bare fortsette
å bli kaldere og mørkere. 
Men det er vakkert også. 

Den dempede, nordiske høstpaletten 
full av blåtoner
synger sanger 
om det som var
men også 
om det som kommer

Disse våte, disige høstmorgenene har så mye fint ved seg.

Et lite utsnitt fra et av diktene av Tarjei Vesaas som jeg synes passer så fint til denne nordiske nostalgistemningen:

Tre ved tre
så langt ein ser,
kvar vi er 
vender vi mot det.

Og har i oss ein lovnad
om å koma heim.
Koma heim,
gå bordi der, 
bøyge greiner
- og kjenne så det fer i ein
kva det er å vera der ein høyrer til.

                                                                       Fra "Snø og granskog"

 Bildene er tatt i forbindelse med et prosjekt jeg jobber med.